Mama Maggie kalles hun, men hun heter egentlig Magda. En egyptisk kvinne, koptisk kristen, og mest kjent som grunnlegger av veldedighetsstiftelsen "Stefanus-barna" i Kairo. I mai fikk jeg se noen av fruktene av arbeidet hun har satt i gang, og det kommer jeg aldri til å glemme.
Vi dro til Moqattam i Kairo, et område som også kalles søppelbyen. Her bor en kristen minoritet som lever av å hente Kairos søppel, sortere det, selge det som kan selges, spise det som kan spises. Det er folk som er nederst på rangstigen.
Maggie var en suksessrik akademiker og middelklassekristen, mor til to barn, glad i å pynte seg – og glad i Gud. En dag, midt i livet, var hun på besøk i søppelbyen, et sted hun ikke ante at fantes før hun plutselig stod der. I søppelstanken og blant barn som tuslet tynnkledt og barbeint rundt i søppelet en kald vinterdag.
Fra den dagen forandret Maggies liv retning. Hun dro stadig tilbake til Moqattam. Hun besøkte familier, vasket barna, satte dem på fanget og hvisket inn i øret deres at de var uendelig verdifulle og at hun elsket dem. Hun lærte dem bibelfortellinger, hun ba sammen med dem, hun delte av maten sin.
Hun ansatte flere som kunne besøke, vaske, vise kjærlighet, fortelle bibelhistorier. Hun laget sentre der barna kommer på dagtid, synger, tegner, lærer, spiser, leker.
Det var på et slikt senter jeg så fruktene av Mama Maggies arbeid. Glade, rene barn. Triste og ikke fullt så rene barn. Men alle levende barn, barn som ble vist rørende omsorg og kjærlighet. En trygg gårdsplass, en stol i klasserommet, en plass, et voksent omsorgsfullt blikk, en solid porsjon med lunsj. Midt blant slitne blokker og hullete veier som flommer over av søppel. En pustepause av renhet og godhet.
Mama Maggie er nominert til Nobels fredspris flere ganger, og jeg kan skjønne hvorfor. Verdighet skaper fred. Mennesker som blir møtt med respekt har større mulighet for selv å vise respekt. Og slikt skaper fred.
Det er ikke vanskelig å finne forbildet til Mama Maggie. Hun gjør som Jesus, møter folk der de er, i livene sine, med respekt, kjærlighet og omsorg. Så kan man bli ganske motløs av å sammenligne seg med en denne kvinnen som minner sånn om nettopp Jesus. Eller man kan velge å beundre henne, og la seg inspirere til å løfte blikket og se; hvordan ser det ut her i min by og på mitt sted?
Silje Kivle Andreassen
Sang: Marthe Wang – "Størst av alt"
