Johannes 1, 10 - 11
Nå er det snart tid for julespill på skolene. Roller deles ut. Hvem skal være Josef og Maria?
Jeg husker godt at de snilleste i klassen fikk være engler.
Gjeterne var de som kanskje ikke egnet seg direkte som englemateriale, men de som gikk helt greit i flokk. Og kunne skubbe av gårde de slappeste gutta som var utpekt som sauer.
Og jeg husker min største rolle svært godt.
Ingen replikker, men et veldig tydelig kroppsspråk.
Armene i kors, streng mine.
Egentlig en avgjørende figur i fortellingen.
Han som på vegne av hele byen må fortelle de to at “her er det fullt”.
Jeg skulle bare riste veldig markant på hodet, og så peke bort til siden.
Sende dem avgårde.
Han er ikke nevnt i juleevangeliet, men det var nok både en og to sånne den kvelden.
Herbergemannen.
Som ikke har plass hjemme, men sendte dem ut i stallen.
Sikkert ment som en hyggelig gest.
Tenk deg han fikk høre det dagen etterpå, da?
Gutta samles på torget:
“Har du hørt hva som skjedde igår eller?
Det var engler. Og rike folk med dyre gaver. I din stall.”
Og herbergemannen sier “Å sier dere det gitt”, men han så sikkert alt sammen, fra bak gardina.
Koret på himmelen, fyrverkeriet, stjerna..
Oj, tenkte han kanskje. Det der var ikke så lurt.
Og jeg kjenner meg på en måte igjen i han.
For det var jo fullt. Det var jo det.
Det er jo innimellom det er fullt. Eller ganske ofte.
Hos oss for eksempel. Når det er selskap hos oss er det veldig fullt.
Jeg har fire søsken, kona har fem.
Mange unger av de igjen, oldeforeldre besteforeldre plutselig dukker det opp en tante og noen har kanskje med en venn og så er det all maten og brusen som står på trappa for å bli kald og potetene, har du satt over potenene, og så var det sausen, surkål, har dere satt frem de fine glassene, hva?? ringte det på hvem er det som ringer på nå ser de ikke at det står biler i hele oppkjørselen og langt nedi veien, ringe på nå, kan du ta ut ribba, RIBBA!!, jada jada jeg åpner nå,
hallo!?!? Hva er det dere vil?
Skal dere føde?? NÅ??
HER?? Her er det jo fullt…!?
…..
Da begynner herbergemannens hjerne å jobbe fortere. Han er jo vant til å ta ting på sparket. Fikse ting som oppstår.
Men det er fullt.
“Øøøh.. MEN JEG HAR JO GARASJEN. Ja! For en fin ide.. Ta garasjen. Der er det varmt. Eller ikke varmt kanskje da, men det er i hvert fall ikke snø. JA, Ta garasjen!!
Se her skal dere få med våtservietter. Ta hele pakka. Jeg spanderer..”
….
For det var jo fullt, ikke sant?
Eller..
Altså vi har jo barnerommet. Men der sover jo dattera mi som har brukt et halvt år på å klare å sove på sitt eget rom. Og hvis hun skal ligge i dobbeltsenga igjen så snakker vi nye seks måneder med hard madrass og våkne netter og hvem er det som skal ligge der inne og ta den kampen da?
Det er herbergemannen.
Det er fullt…
Eller..
Det er jo aldri helt fullt, kanskje?
….
Hadde jeg bare visst at det var Jesus inni den magen, sier herbergemannen. Eller jeg, da.
Johannes skriver vel litt om det, i sitt juleevangelium, helt i starten der:
Så var han i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Trygve Skaug
artist, låtskriver og poet
Musikk: Garness - "Mitt hjerte alltid vanker"
