Første gang jeg var i en begravelse i en stor kirke, var jeg i 20-åra. Kirken var stappfull. Han som var død hadde en stor venne- og omgangskrets. Han ble bare 46 år gammel. Da tida kom for siste salme, reiste vi oss,- og mens 5oo mennesker sang Deg være ære – Herre over dødens makt, ble kisten båret ut av kirken. Kontrasten ble enorm, mellom familiens og bårebærernes sorg og gråt, og salmen som trassig hevdet at Gud har makt over alt, også døden.
Historien om døde som blir levende, er og forblir uforståelig for oss. Vi kan ikke forklare det og slettes ikke forstå det. «Jeg tror på legemets oppstandelse» sier vi i trosbekjennelsen. Som Jesus sto opp fra de døde, skal også vi, du og jeg, vekkes opp på den siste dag.
Og nettopp derfor lever også denne trassige troen på det uforklarlige, at selv om sorgen og savnet er aldri så stort finnes også håpet om noe mer.
Hva dette noe mer er, vet vi ikke. Det er forsøkt beskrevet av mange som paradis, gater av gull, det evige sommerlandet. Det disse beskrivelsene har til felles, er at de beskriver noe godt. Jeg tror at etter døden venter et sted der døden, ondskapen, sorgen og smerten ikke finnes. Et sted der kjærligheten har overvunnet alt – endelig. Det gir meg håp hver eneste dag. Og dette håpet er utgangspunktet og selve forutsetningen for at jeg er prest.
Håpet om at døden ikke skal få det siste ordet. Håpet om at Gud i sin kjærlighet vil ta imot oss på den andre siden av dødens grense. Håpet om et evig liv i Guds nærhet.
Det er noen som hevder at troen på en oppstandelse til evig liv hos, Gud fjerner oss fra kampen for livet. Jeg tror det er stikk motsatt. Troen på at Gud har overvunnet døden er et rungende ja til livet! Det oppfordrer oss til å kjempe på livets side i alt vi gjør. Og én dag dør vi inn i Guds ventende armer – inn i et liv som skal vare evig i Guds nærhet.
Min opplevelse i den begravelsen for mer enn 25 år siden, ga en smak av den trassige oppstandelsestro som kristen tro er. Den trassige oppstandelsestroen som holder stand selv i møte med egen sorg og eget savn. Selv i møte med dødens krefter. Et trassig håp, som bærer meg gjennom livet.
Kristine Sandmæl
prost i Lofoten prosti
Musikk: Sigvart Dagsland og Iver Kleive - "Deg være ære"
