Morgenandakten tirsdag 4. august

Eselridning

Thor Brekkeflat
Foto: Ole Kristian Olsen FOTOGRAFOKO.NO

Jeg har aldri prøvd å ri et esel – men jeg forestiller meg at det ikke er så enkelt. Har hørt at det er et ridedyr som har sine egne meninger, og uttrykket sta som et esel kommer vel fra noens erfaringer med dette dyret.

Så jeg vil i dag prøve å gi et lite kurs i eselriding.

Jeg besøkte for mange år siden en prestekollega i El Salvador. Et land som på den tiden var sterkt preget av borgerkrig og utallige brudd på menneskerettigheter. Kirken og menigheten der han jobbet var blitt viden kjent for sitt sosiale engasjement og sin kamp for fred og rettferdighet. Med de farer de dermed utsatte seg selv for.

På spørsmål om hvorfor de engasjerte seg så sterkt med fare for både liv og helse svarte presten med å fortelle om sin egen såkalte sosiale omvendelse.

Han var prest i en vanlig menighet som levde sitt stille liv. En søndag gledet han seg virkelig til å holde gudstjeneste, for han mente selv han hadde skrevet en meget god preken. Og han så frem til å fortelle menigheten hvor skapet skulle stå.

Det var teksten om den barmhjertige samaritan den dagen. Historien om mannen som falt i hendene på røvere og ble liggende halvdød igjen i veikanten. En prest kommer forbi, men overser mannen. Så kommer en levitt gående, men også han ser en annen vei og lar ham ligge. Så kommer det av alle mennesker en samaritan ridende på et esel. En samaritan forventet man ikke noe av. Men han stopper eselet, steller med mannen og tar han med seg videre.

Og min kollega gikk i gang med prekenen:

Vi skal ikke være som den presten.

Vi må ikke lukke øynene slik levitten gjorde.

Vi skal være som den eselridende samaritanen, vi skal se, vi skal stoppe og vi skal gjøre de rette tingene. Han la virkelig tungt på menigheten hva som var det rette å gjøre.

Han var særdeles fornøyd med talen. Etter messen ble han stoppet på kirkebakken. En av de hardt plagete bøndene ønsket å stille et spørsmål om presten preken. Og dermed fikk min kollega dette meget intrikate spørsmål:

"Du kjære presten vår, jeg har tenkt mye på denne fortellingen om den barmhjertige samaritan. Og jeg lurer på en ting: Hvordan ville fortellingen om den barmhjertige samaritan sett ut om samaritanen hadde hatt et hurtigere esel.."

Presten ble svar skyldig, men fikk forklart spørsmålet på følgende måte.

"Jo du ser, jeg har tenkt som så: Hvis samaritanen hadde hatt et kjappere esel, så hadde han kanskje kommet frem samtidig som overfallet skjedde. Og hvordan ville fortellingen da sett ut?"

Dette ble en aha-opplevelse, fortalte han. Her sitter jeg på mitt kontor og samtidig skjer overgrepene der ute. Er vi som menighet der det skjer – når det skjer. Kjenner vi virkelighet godt nok til å komme oss dit behovet er – og tør vi gjøre det.

Eller blir oppfattelsen av de barmhjertige at det er de som kommer lenge etterpå. Det ble starten på en ny måte for dem å drive menighet på. Etter å ha hørt historien skrev jeg en lapp som jeg har hatt med meg siden, og på den står det:

Husk jakten på det hurtige eselet.

Hvordan ser den jakten ut i mitt liv og i mitt arbeid. Er vi der vi skal være, og kjenner vi virkeligheten og menneskers behov godt nok til å komme oss dit det trengs når det trengs. Eller blir vi stående fast i det vante og trygge og vegrer oss for endring?

Jeg har et ønske om at kirken og menigheter, at organisasjoner og foreninger har denne endringsberedskapen i seg, og at vi våger oss dit det skjer til beste for dem som trenger oss der.

Thor Brekkeflat

Musikk: Sigrid Moldestad - "Så tag mit hjerte"