For noen uker siden – altså før denne nye hverdagen som la begrensninger på hvor vi kunne bevege oss, og hvor mange som kunne samles på en gang, så var jeg og besøkte en gruppe mennesker oppe på Nordstrand.
Det var et hus i en hage ved en vei som jeg brukte litt tid på å finne frem til. Jeg hadde aldri vært der før og hadde nok aldri kommet til å være der heller hvis det ikke var fordi jeg var invitert. Der inne satt det 12 mennesker og det var jo litt morsomt for de var virkelig som 12 flotte disipler. «Her kommer Jesus», sa jeg for å gjøre Jesus litt vanlig og oss litt gladere og gikk inn i verdens koseligste stue, hvor det ble servert småkaker og nytraktet kaffe.
Dette var Gjertrudvennene. Det er en samling mennesker som har funnet hverandre for å gå i begravelser til folk som ikke har noen. De har jevnlige møter og der snakker de om livet, fiskekakeoppskrifter, vennskap som kan oppstå, ensomheten, vemodet ved synet av «rustne sykler», og alt annet som er der ute i våren. Men viktigst av alt om hvordan de kan bidra med å gjøre livet bedre for noen. Ikke bare ved den ensomme graven, men før.
Hvordan kan vi gjøre livet lettere for noen, hvordan kan man gjøre våren litt vanligere for noen og hvordan kan man være der for noen når vår-lyset blir for sterkt.
Jeg ble veldig glad i disse menneskene med en gang, den myke damen som bodde der og skjenket kaffe og serverte kaker, den kjekke typen som jeg delte fiskekakeoppskrifter med, den blide damen som var der for aller første gang sånn som jeg, og den fine eldre mannen som usjenert fortalte om sin ensomhet, som ikke alltid var vond, av og til litt fin. Men det viktigste var at han sa det. Og da sa jeg det også. Jeg er også ofte litt melankolsk og føler meg litt alene om våren.
Også var timene over og jeg klemte disse fremmede og gikk ned til byen igjen, gjennom skogen og så på vår-lyset mellom trærne og ble litt glad, og takket en eller annen. Kanskje Gud, kanskje den hyggelige mannen som delte sin ensomhet, sånn at den ble mindre, både for ham og meg og kanskje våren, som når vi snakket litt om den på denne måten, ble litt mildere, litt vanligere, ikke fullt så lys.
Vi er mange som savner de faste folka vi bruker å møte, nå om dagen. Men akkurat nå, er det bare sånn. Men vi kan møtes her, du og jeg i hvert fall, her i radioen.
Så er vi sammen igjen, i morgen også.
Linn Skåber
skuespiller, komiker, forfatter
Musikk: Kristin Asbjørnsen – "Spring is coming"
