Hopp til innhold

Morgenandakten tirsdag 31. januar

Den lange natten

Leif Magne Helgesen
Foto: Kirkens Nødhjelp

Nesten fire måneder er vi uten sol i Longyearbyen. Det er den lange natten, selve polarnatten. Den sluttet for få dager siden, den 29.januar. Da begynte tussmørketiden med litt lys midt på dagen.

Endringene skjer fort når lyset kommer tilbake. Det er som et svart sceneteppe plutselig fjernes. Et landskap kommer til syne. Fra mørke til lys på noen få uker.

Tussmørketiden er perioden da solen er fra seks grader under horisonten til den titter opp av havet i sør. I denne perioden blir fjell, daler og is malt i blått. Kunstneren leker seg på sitt lerret. Det vakre mektige skaperverket i all sin prakt.

Da Gud skapte oss mennesker gikk han et skritt videre. Han tok historiens første selfi.
Vi ble malt som et selvportrett, et selfi av kunstneren sjølve. Vi som mennesker er selve mesterverket i det hele. Vi er skapt i Guds bilde.

Vi som lever på Svalbard, er stolt over naturen rundt oss. Den mektige naturen gjør noe med oss. Fagert er landet Gud oss gav. Det er godt å sette seg i godstolen med morgenkaffen.Da våkner jeg sakte men sikkert til liv. Min utsikt er det mektige Hiorthfjellet på andre siden av Adventsfjorden. Det er et magisk vakkert skue.

Noen måneder har fjellet vært kamuflert i natten. Når månen har lyst på is og snø, har jeg sett konturen av fjellet. Andre ganger har lave skyer og snøføyka gjort at fjellet har blitt helt borte.

Nå, med lyset, kommer plutselig det mektige Hiorthfjellet på andre siden av fjorden, til syne igjen. Fjellet ligger på samme sted som da det forsvant i mørket i fjor.
Det er ingen overraskelse. Jeg visste at fjellet var der selv om jeg ikke så det.
Jeg trenger ikke se fjellet hver dag for å vite at det er der.

Det er slik jeg ser for meg Gud. Jeg kan vite at Gud er der, selv om det blåser opp til storm og snøen føyker seg til. Gud er der, selv om mørke skyer legger seg over livet, og jeg ikke ser noen verdens ting. Ja selv når livet tar kveld og jeg lukker mine øyne for siste gang, kan jeg vite at Gud er der.

Leif Magne Helgesen

Musikk: Solfrid Molland - "Å Jesus du som fyller alt i alle"

Skog