«Alt har sin tid. En tid til å fødes, en tid til å dø, en tid til å sørge, en til å danse.» Mange har lyttet til denne teksten. Mange har kjent en rytme, en glede, et sukk av sannhet i denne poesien. Ja, sier noen. Slik er det!
Men er det ikke også sant at mye skjer utenfor sin tid? Er det ikke slik at noen dør for tidlig og at noen lever for lenge? Er det ikke sant at noens sorg er så dyp og smertefull at den varer livet ut og at noen lengter etter å danse, men sorgen har lukka døra inn til dansens rom?
«Alt har si tid,» sier Bibelen. Nei, skriker mora i smerte over sitt døde barn. Nei, skrik sønnen mens han, med varsomme hender, enda en gang bærer ei skrøpelig, ordløs mor i seng og møte hennes bedende blikk om at livet nå snart må få lov å ende. Nei, roper han som ser sin åtte-åring inn i øynene når hun glad og lett springer inn døra, roper «hei pappa, kan jeg gå på besøk?» og han svarer «ja min venn.» Så lar han tårene strømme. Han vet at han snart ikke lenger vil være den som kan svare ja på hennes forespørsler.
«Alt har si tid!» E det sant det som Bibelen skriver, eller er det faktisk løgn? Det e poesi, vil noen si. Det e mer enn poesi, tror jeg.
For Forkynneren stopper ikke der, ved ordene om at alt har sin tid, nei det fortsetter og fortsetter og sier: «Alt skapte Gud vakkert i sin tid. Også evigheten har Gud lagt i menneskenes hjerter.» Når det som skjer rundt oss ikke følger tidens regler, men bryter inn med død der hvor det skulle vært liv, eller liv på tross, da bryter evigheten inn til oss mennesker. Da trenger vi den, da ber vi om den, da finnes det et løfte som vi kan vi klamre oss til: løftet om evigheten.
Gud har sin tid og Guds tid inneholder også evigheten. For alt det Gud gjør, varer til evig tid.
Ann Christin Elvemo
Musikk: Eyvind Skeie + Asbjørn Arntsen - «Jesus, gi meg flere dager»