Morgenandakten tirsdag 3. mars

Hovmod

Åste Dokka
Foto: Tom Øverlie / NRK

Da jeg var stipendiat i teologi på universitetet, fikk jeg et veldig rart selvbilde. Det selvbildet bestod av to helt motsatte sannheter: At jeg var utrolig smart, og at jeg var utrolig dum.

For når man er i et universitetsmiljø, er man noen ganger i rom med de beste hodene i verden. Man får lytte til avanserte samtaler og komplekse analyser. Noen ganger forstår man en del også. Og er man litt realistisk anlagt, så skjønner man at disse menneskene her, de er på et nivå jeg absolutt aldri kommer til å nå. Jeg er for dum for dette.

Men når man er i et sånt miljø, er man også i sammenhenger der man selv er den i rommet som vet mest. Der man er læreren og plutselig blir eksperten, den studentene spør og venter svar fra. Eller man er utkalt til et foredrag her eller der, og folket lytter. Og da er det lett å tenke, jo, jeg er søren meg litt av en smarting, likevel. Det er verdt å høre på hva jeg har å si.

Dette doble selvbildet, dum og smart, tok jeg med meg fra seminarrommene til min egen forsknings- og skriveprosess. Jeg satt der alene på kontoret og leste og prøvde å formulere meg. En dag kunne jeg føle meg rett ut genial. Den neste var jeg usikker på om det var riktig overfor skattebetalerne at jeg skulle ha lønn - når jeg var så udugelig. Det var slitsomt å prøve å finne en balanse.

Jeg tror vi som har anlegg for både arroganse og for å føle oss dumme, vi henter de følelsene fra samme sted. Det kommer rett og slett av at vi danner oss et bilde av oss selv ved å sammenlikne oss med de andre. Vi vurderer oss selv opp mot andre mennesker, eller snarere, opp mot vårt inntrykk av andre mennesker.

Hovmodet får næring av at jeg ser på meg selv og andre med et rangerende og vurderende blikk. Og vi kan jo vurdere hva som helst: Hva kan du? Hvordan ser du ut? Hvor mye penger har du? Hvor kul er du? Og hvem er jeg i forhold til alt det?

Det er nærliggende og fristende å tenke sånn om mennesker, og til en viss grad uunngåelig.

Det er derfor det kommer både oss selv og andre til gode, når vi kjemper mot impulsen til å vurdere. Vi skal verken sette oss over eller under andre. Vi skal ganske enkelt la være å rangere.

Motsatsen til hovmod er ydmykhet. Hva er ydmykhet? Ydmykhet handler ikke om å tenke dårlig om seg selv. Det handler heller om å kunne anerkjenne alle de gode sidene til både seg selv og andre, og gjerne også se de dårlige. Og så like fullt lande i det vi alle allerede vet, dypest inne: Ethvert menneske har uendelig verdi. Også du. Også jeg. Uansett hvor dumme eller smarte vi er.

Jeg tror at vi alle er sprunget ut av Guds skapertanke. Som Paulus sier i Romerbrevet: Gud gjør ikke forskjell på folk.

Åste Dokka

prest og forlagsredaktør i Vårt Land Forlag

Musikk: Aretha Franklin – «Try a little tenderness»