NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 3. mai

Fornuft og følelser

Petter Fiskum Myhr
Foto: Olavsfestdagene

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men med ujevne mellomrom går jeg i kirka for å delta på gudstjenesten. Der kan man synge sammen, man kan lytte til det som blir sagt og man kan oppleve felles­skap med de andre som deltar. Men høyde­punktet av alt som skjer i guds­tjenes­­ten for min del – det er tre ganger tre klokkeslag mot slutten. Når alt annet er stille.

Det er det eneste øyeblikket der jeg kommer til orde, der jeg får henvende meg direkte til Gud og si det jeg har på hjertet. Da ber jeg inni meg, for mine nærmeste, for de jeg kjenner og for de jeg ikke kjenner.

Jeg liker å be inni meg – ikke fordi jeg tror at det skal gå meg så mye bedre, ikke fordi jeg tror at jeg skal bli spart for smerte, men fordi jeg liker henvendelsen, jeg liker samtalen.

I min generasjon var det mange som lærte å be som barn. Aftenbønn. "Kjære Gud jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått."

Men på et tidspunkt sluttet de fleste med å be. Kanskje fordi noen lovet noe som ikke ble holdt. Kanskje fordi denne henvendelsen er blitt beskrevet som en trylleformel, som makter alt, som kan fjerne det vi frykter, som kan gi oss det vi begjæ­rer – og så gjorde den ikke det.

Bønnen, eller henvendelsen, som vi satte sånn pris på, fordi den ga mening, ble på et tidspunkt falsk og løgnaktig. Og da opphørte samtalen for mange. For selv om de fortsatt satte pris på den, kunne de ikke tillate seg å praktisere en løgn.

En kompis av meg hadde det på den måten. På et tidspunkt opphørte samtalen. Selv om han fortsatt satte pris på den, kunne han ikke tillate seg å praktisere det han opplevde som en løgn. Han var streng mot seg selv på det punktet.

På andre områder var han ikke streng med seg selv i det hele tatt, må jeg si, men akkurat her kjente han at han måtte være det. Så han slutta å be. Han stanset samtalen – om den var med Gud eller ham selv – det betydde ikke så mye, det avgjørende var at den opplevdes som usann. Fornuften sier det sånn. Kategorisk.

Fornuften tenker ofte enten / eller.

Følelsene kjenner gjerne på både / og.

For følelsene våre – de tar opp i seg alle våre livserfaringer, fra vi lå i mors liv, fra den tida vi hadde tillit til omgivel­sene, da vi trodde på det som ga oss varme, mat og ly.

Fornuften derimot – glemmer fort det vi har lagt bak oss, alt det vi har vært, alt det vi har erfart. Fornuften følger det vi tenker akkurat nå, på dette stadium i livet, den følger den tanken som til enhver tid har overtaket.

Så lenge den seirende tanken har makten, arbeider den for å holde andre tanker og følelser og muligheter på avstand.

Sånn er fornuften – den vil helst regjere alene.

Men noen ganger kjenner vi at takknemligheten finnes der fortsatt, selv om den ikke blir uttrykt. Og noen ganger kan vi snakke med oss selv, på en måte som nesten ligne en bønn.

Petter Fiskum Myhr

Musikk: Eric Clapton - "Give me strength"