NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 3. januar

Min Gud er som en god forelder

Petter Skippervold
Foto: Mathias H. Eidberg

Det skjedde i 2011. Det var da syndefallet falt. På folkemunne og blant prester og predikanter er forsatt teksten om de to første menneskene kjent som ”Syndefallet”, slik det også het i den forrige bibeloversettelsen, men teksten har altså lite med synd å gjøre. For denne teksten handler om å vokse opp, tilegne seg kunnskap, oppdage egen seksualitet, bli selvstendig.

Blant bibelforskerne er denne teksten en favoritt. Ingen tekst er det skrevet mer om enn fortellingen om mennesket i Edens hagen.

Men hvorfor er bibelforskerne så opptatt av nettopp denne fortellingen? Svaret er enkelt. En religion som vil snakke troverdig om Gud må først snakke troverdig om det å være menneske. Derfor blir denne fortellingen viktig, for dette er fortelling om det første møtet mellom Gud og mennesket.

"Du må gjerne spise av alle trærne i hagen, men av treet som gir kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av dette treet, den dagen skal du dø, helt sikkert dø!" Det sa Gud. (1 Mos 2,16-17).

Historien er kjent. Mennesket blir to, en gutt og ei jente. De løper rundt i hagen og de er nakne, og som de små barna de er tenker de ikke nevneverdig over det. "Du skal slett ikke dø" sier slangen. Og slangen hadde helt rett. De to menneskebarna spiser av treet og de dør ikke. Men de får kunnskap.

Vi vet og Gud vet, at det å være menneske innebærer opplevelsen av å stå alene. Derfor kan ikke menneskene bo med Gud i hagen til evig tid, de må ut i det virkelige liv, ut av hagen, Øst for Eden. Og det er her vi lever våre liv, Øst for Eden. Et liv med arbeid og strev, men ikke uten takknemlighet og glede.

En klok forelder er smertelig klar over at de små skal vokse opp og kjenne på livets realiteter. Ingen slipper unna. Det er en del av livet. Og når barna flytter ut må de lære å stå på egne ben og ta egne avgjørelser.

Gud visste hva som var best for de to første menneskene. De kunne ikke bo hjemme i all evighet, de måtte ut. Vi kjenner dem som Adam og Eva, og de levde det livet Gud hadde planlagt for dem, helt til de ble voksne og måtte legge planer selv. Det er hva teksten i (1 Mosebok 2-3) handler om.

Det betyr ikke at alt blir såre enkelt og at synden forsvinner. Tvert imot. Livet er ikke enkelt. Og vi trår feil, rett som det er. Men Gud vet at det beste for mennesket er å vokse opp og utforske sitt menneskelige potensial. Selv om det er smertefullt.

Fortellingen om mennesket i Edens hagen slutter med at Gud lager klær til mannen og kvinnen. Det er som om vi hører Gud si: Dere får klare dere selv nå. Jeg verken vil eller skal skjerme dere fra livet. Men jeg kan gi dere varme klær. Dere trenger ikke fryse.

Petter Skippervold

Musikk: Kenneth Vennerød – "Ingen er så trygg i fare" (NRK P1+)

Musikk: Justin Bieber – "Pray" (NRK P1)