Johannes 14, 1 - 6
Jeg hopper av bussen og småløper opp bakken mot sykehjemmet. Hver tirsdag har jeg vært på et av sykehjemmene her i menigheten, og ganske ofte er jeg sent ute. Det er starten av arbeidsuka etter en fridag i forveien. På bussen opp hit har jeg gått gjennom kalenderen for uka som kommer. Samtale og en café på kvelden, konfirmanter på torsdag og ungdomsklubb etterpå. To gravferd på fredag og en høymesse med tre dåp på søndag.
To minutter før jeg skal starte andakten, kommer jeg inn i samlingsstuen hvor vaffellukta ligger og vaker. Fra ulike avdelinger og med ulike livssituasjoner kommer beboere og besøkende for å være med på denne korte stunden. Noen har bodd her lenge, og husker ikke helt hvor de bodde før.
Vi slår av en kort prat og snakker om de to ukene som har gått siden sist. Jeg ser noen jeg ikke har møtt før, og hilser på «Anders» som akkurat har flyttet inn. Han savner kona og skulle ønske han kunne fortsette å bo hjemme. Ved siden av ham sitter «Grethe» som også flyttet inn i forrige uke. Hun er så glad for endelig å ha fått plass.
Sammen med dem sitter også to av pleierne som jobber på sykehjemmet, og et par av de som har vært der en god stund. Den ene, «Elsa» har mistet språket sitt, og kan oppleves litt avvisende. Hun ble 93 år i sommer, og sitter mye alene. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal møte henne, så ofte ender jeg opp med å prate med dem som søker oppmerksomhet mest.
En av beboerne har besøk av et barnebarn og et oldebarn i dag. Den lille krabaten krabber rundt på gulvet og hilser på mange. Synet av den minste som får de eldste til å lyse opp er et hellig øyeblikk. Han har det travelt og må videre. Til slutt får han sitte på fanget til sin mor, mens andakten pågår.
Jeg leser en bibeltekst som kanskje noen drar kjensel på, fra Johannesevangeliet om hvordan det i Guds hus finnes mange rom. Jeg reflekterer litt over den teksten, før vi synger «Å kom nå med lovsang».
Midtveis i salmen ser jeg utover rommet og stopper opp ved «Elsa». Hun har dårlig syn, så hun sitter uten salmebok. Likevel synger hun med etter hukommelsen.
Tårene har begynt å trille nedover kinnene hennes, og en gjenkjennelse hun har i denne teksten, formidles uten bruk av ord. Salmeteksten treffer henne og gjør noe med henne. Hun slutter ikke å synge av den grunn. Hun fortsetter, og skinner opp som et lys i mørketida, med et ekko av en svunnen tid, midt i livene våre.
Andakten er snart ferdig. Jeg lyser velsignelsen og sjenker meg en kopp kaffe og setter meg ned ved ett av bordene. Enkle samtaler over store og små tema. Jeg kjenner jeg blir innhentet av virkeligheten, og en knapp times tid senere er ukens besøk på sykehjemmet over. Resten av uka venter. Men med meg er varmen av to lys som skinte midt i blant oss, kanskje uvitende om hvor godt de gjør.
Petter Normann Dille
prest i Ullern menighet
Musikk: Ingrid Olava og Kringkastingsorkesteret - "Å kom nå med frihet"
