Morgenandakten tirsdag 29. august

Å vikle seg fast

Grete Storbæk Eriksen
Foto: Lars Erik Andreassen / NRK

Jeg kunne ikke ha syklet så veldig fort, for jeg la merke til den, enda han var forholdvis liten. Jeg gjekk av den gamle, skranglete sykkelen jeg hadde leid og gjekk bort til gjerdet. Blomsten var hvit og nydelig, men etterhvert som han hadde vokst, så hadde han viklet seg inn i nettinggjerdet på flere plasser. Og i piggtråden som lå øverst hadde´ n virkelig kilt seg fast.

Jeg tok fram mobilen for å ta et bilde av den. Jeg bøyde meg litt ned for å få med så mye blå himmel som mulig i bakgrunn. Og det var da jeg så han. Såvidt. For han var langt unna. Han fløy høyt oppe på den disige, lyseblå himmelen. Men han var ikke alene. Han var en av flere i ei rekke. Han fløy forbi de andre og la seg først, og de andre lå tett bak.

Jeg har ikke noe særlig greie på fugler, men har fått med meg såpass at de bytter på å dra den tyngste børa. Den som ligger først får sjølsagt mest motvind og bruker mest krefter. Det så så deilig ut å ligge bak denne sterke, modige lederen. Det så så godt ut å være en av dem som kunne få hvile seg litt.

Jeg har lest om fugler som flyr i formasjon, at de sparer energi gjennom å surfe på trykkbølgen etter fuglen foran seg. Det sto også at ungfugler og de eldre fuglene gjerne ble spart for de tyngste oppgavene.

Ørnen flyr vel ikke i flokk med andre, men han trenger jo også å hvile seg så klart. Han kan seile utrolig lenge på den oppdrifta som vind gir, nesten uten å bruke krefter.

Jeg vet ikke hva som er best, å ligge bak en fugl som beskytter deg for den verste motvinden, eller bare seile som ørnen kan gjøre. Det er ikke så veldig viktig heller synes jeg.

Men jeg vet, at noen ganger har jeg følt meg litt som den blomsten jeg fortalte om i starten. At jeg har viklet meg inn i noe som skulle vise seg å ikke være så lett å komma ut av. At jeg har blitt sittende fast i noe som jeg i utgangspunktet aldri hadde trodd skulle bli noe problem.

Og noen ganger føler jeg meg så inderlig trøtt. Kanskje mest av tanker som kverner rundt i hodet og ikke vil gi meg fred. Da hadde det vært godt å enten ligge bak en som tok den tyngste byrde for meg ei stund, eller å ha det som ørnen, slik at jeg kunne få hvilt meg litt.

I bibelen står det om Gud: Han blir ikke trett og ikke sliten. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller, men de som venter på Herren får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Grete Storbæk Eriksen

Musikk: Siri Helene Erland - "Som ørna"