I fjor - rundt juletider - ble jeg spurt av mediebransjens nettavis, Medier 24, om hva som skulle til for at det ble skikkelig jul for meg. Jeg skrev, som sant er, at det ikke blir ordentlig jul for meg uten at jeg har vært i kirka.
Hver julaften leser jeg Juleevangeliet høyt på julegudstjenesten i menigheten min hjemme i Kristiansand, der pappa er prest. Det er noe av det aller fineste jeg vet om. Først og fremst fordi det budskapet er så viktig for meg og min egen tro.
Jeg skrev om Juleevangeliet, om Gud som ble menneske gjennom et lite sårbart barn og hvor mye det enkle, men sterke budskapet betyr for troa mi.
Så ba jeg kjæresten min lese gjennom før jeg skulle sende svarene av gårde. Han stoppet opp ved akkurat det spørsmålet og bemerket: «Jøss, du pleier ikke å snakke sånn om troa di.» Først ble jeg overraska over kommentaren hans. Han som kjenner meg så godt må vel vite det? Så innså jeg at han hadde rett. Jeg pleier ikke å snakke sånn om troa mi.
Og med hans og alle de andre som skulle lese denne spaltas øyne - så plutselig ordene mine fremmede og pompøse ut. Som et språk som ikke tilhørte meg, men noen andre. Så jeg slettet dem og skrev i stedet noen intetsigende setninger om kirka og korona.
I ettertid skrev jeg en kommentar om det som hadde skjedd i Vårt Land. Jeg skrev at inni meg finnes et språk jeg aldri bruker høyt. Et språk som inni hodet mitt er vakkert og sant, men som blir tilgjort og pompøst så fort det kommer ut av munnen min. Et trosspråk jeg vegrer meg for å bruke blant ikke-troende.
Responsen på den kommentaren var overveldende. Flere mennesker skrev til meg og sa de kjente seg godt igjen. De skammet seg ofte for å snakke om troa si. De skulle ønske de var tøffere. Men også ikke-troende skrev til meg. De ba meg om å snakke høyere. De ville gjerne høre. De ville vise at det finnes et rom for tro også i den sekulære virkeligheten vi lever i.
Jeg prøver å huske på de menneskene nå når jeg blir spurt om troa mi. Vi trenger å snakke om tro slik vi trenger å snakke om vitenskap, om kjærlighet og om samfunnet vi lever i. Og vi som tror har et ekstra ansvar for å sette i gang de samtalene. Kanskje vil vi bli overrasket over hvor befriende det er.
Elise Kruse
religionsredaktør i Vårt Land
Musikk: Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø - "Upp gledjest alle gledjest no"
