I mange år var søndag kl. ett ukas faste holdepunkt. Da dro vi med oss barna på besøk til oldemor. Der ventet også farmor og farfar, og ikke minst nybakt kake, med rosiner, gul krem og masse melis på toppen. Kaken var fortsatt varm der den bugnet på midten av sofabordet blant søndagsserviset med de skjøre kaffekoppene og oldemors solide saftglass som tre generasjoner hadde drukket av da vi var små.
Og på gulvet sto den samme lekekassen som da jeg var barn. Sjakkspillet som manglet en bonde, det slitte Ludobrettet som hadde avslørt de dårligste taperne i slekten, og fargeleggingsbøkene der barna kunne finne signaturen min fra den gang jeg var 5 år, og som de nå farget videre på. Det var ikke ordentlig søndag uten turen til oldemor. Her ble uka rammet inn. Fire generasjoner slekt vevde de lange trådene i livet tettere sammen.
Men så, etter en sommerferie, kom vi ikke ordentlig i gang igjen med søndagsritualet. Det krasjet med en barnebursdag. Så var det en fotballcup. Et svømmestevne. En hyttetur. Den ene søndagen tok den neste. Og uten at noen hadde planlagt det, hadde det gått fire uker uten at oldemor hadde sett barna. Ingen var lenger oppdatert på barnas løse tenner, eller hvem oldemor strikka til nå.
Og så gikk årene. For selv om vi savner de deilige søndagene, er det ikke bare-bare å innarbeide et fast søndagsritual igjen. Vi er blitt vant til at det skjer så mye annet.
«Alt begynner med at du møter opp og slutter med at du uteblir», sier skribenten Jan Størksen. Uttrykket stemmer i fascinerende mange sammenhenger. Alt begynner med at jeg møter opp, og slutter med at jeg uteblir. I det sosiale livet, i jobbsammenheng, i fritiden. Og i kristenlivet. Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler jeg har hatt med folk som sier de pleide å be aftenbønn før, de pleide å lese et Bibelord om morgenen, de pleide gå i kirken. Og det var fint og alt det der. Men så ble rutinen brutt, og så kom de aldri i gang igjen.
Det er ikke for ingenting at troslivet, særlig før i tiden, var noe en levde ut i fellesskapet. Med faste tidspunkt. I kirken. Eller i synagogen på Jesu tid. Og i de tusen hjem. Fast opplegg. Andakt og bønn. Forutsigbart, sånn at det var lett å henge seg på, og holde vanene levende. Troen slapp å være et rent soloprosjekt.
I år er det ekstra mange gode vaner og tradisjoner som er satt på vent både i kirken og ellers. Men annerledestiden gir en anledning til å tenke over hvilke vaner som er viktige. Hva jeg vil prioritere når det blir trygt igjen.
Å gjeninnføre søndagsbesøket hos oldemor trenger ikke engang vente på en koronavaksine. Kanskje skal vi finne en ny dag. Kanskje er det lettest å møtes hjemme hos oss nå? Men kaffeslabberas for fire generasjoner, det skal vi få til igjen. Alt begynner med at jeg møter opp!
Bibeltekst: Fil 4, 8-9: Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Tor Magne Nesvik
prost i Ytre Stavanger
Musikk: Lizz Wright - "Presence of The Lord"
