NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 27. oktober

Himmelen i barnehagen

Kristin Gunleiksrud Raaum
Foto: Jon-Annar Fordal / NRK

Det var morgen. Vi var sent ute. Det var min skyld, helt og holdent, men jeg lot det gå ut over fireåringen.

Klokken var fem over halv ni. Kvart på skulle jeg være i et møte, og først skulle det jeg leveres henne i barnehagen.

Jeg står og kaster på litt sminke, og glade lille Helene danser og tripper omkring. Så spør hun pent om hun kan hoppe litt på trampolinen før vi går. "Ja, men bli ikke våt på sokkene i det våte gresset," formaner jeg og søler mascara. Irritert over klattete hastverkssminke. Og hvor er skoene? Og jeg har glemt å legge guleroten i matboksen. At jeg aldri lærer å beregne nok tid!

Da jeg så halser ut, er fireåringen – ja nettopp – blitt klissvåt på sokkene etter å ha gått i gresset uten sko. Jeg eksploderer. Hun er fortvilet skamfull. Inn for å hente tørre sokker, av med de våte, på med sokker og sko. Bevegelsene er harde. Klokken er kvart på. Jeg skulle ha vært på det møtet nå. Inn i bilen med en storgråtende unge.

Til alle sine hikstende "unnskyld, mamma" får hun bare forsøksvis undertrykt fresing til svar. Jeg vet – jeg hører på stemmen – at hun bønnfaller meg om å si at det er greit, at jeg tilgir og er glad i henne. Jeg klarer bare å få sagt noe om at det er ikke lett at man bare kan si unnskyld og så er alt glemt. Jeg kan ikke forventes å kaste tilgivelse rundt i hytt og vær! Det må hun da skjønne!

Med en tørr, hastig klem, forlater jeg en bøyd liten rygg i barnehagen. Så avsted, med svidd gummi og sammenbitte kjever. Møtet går dårlig. Sannheten begynner å gå opp for meg. Det var jeg som somlet, det var jeg som hadde ansvaret for at tidsskjemaet ikke holdt. Jeg har verdens svarteste samvittighet, med verdens beste grunn.

Etter møtet sniker jeg meg duknakket, tung av skyld og skam inn i barnehagen, og blir møtt av en strålende liten krølltopp. Jeg setter meg på huk og hvisker frem mange unnskyldninger. Helene svarer med å kaste seg inntil meg, klemme armene hardt rundt halsen og si: "Alt i orden, mamma. Jeg tilgir deg, så klart. Jeg elsker deg vet du vel."

Det var en demonstrasjon av den overskridende kjærlighetens kraft. Der og da skjønte jeg hva nåde vil si. Jeg måtte ikke trygle om tilgivelse, jeg ble møtt med en nåde som løftet skammen bort

Helenes reaksjon var et lærestykke i praktisk kjærlighet og tilgivelse. For vi kan be Gud om nåde, men vi skal aldri ta tilgivelsen for gitt, spesielt ikke fra et barn.

Men hvis man er så heldig å tilgivelse, kan man ta imot hele dens forvandlende kraft. Det var det som skjedde denne dagen. Jeg klarte å glemme med hele kroppen hvor usigelig dum og barnslig og urimelig jeg hadde vært. Men hennes henrykte tilgivelse glemmer jeg aldri.

Kristin Gunleiksrud Raaum

Musikk: Eric Clapton - "Give me Strength"