Etter et langt og teoretisk teologistudium spurte en av professorene på eksamensfesten kandidatene sine om de var glade i menneskene. Det var ikke et typisk teologisk eksamensspørsmål fra en professor, men et viktig livsspørsmål. Og det er DET oppstandelsen handler om; om nåden som en forvandlende kraft som fører til godhet, håp, omsorg, livsmot og nestekjærlighet. At vi er glade i menneskene og i livet.
Oppstandelsen er mer enn ord og meninger. Da Jesus sto opp seiret livet over døden. Godheten var sterkere enn ondskapen. Kjærligheten overvant hatet, håpet beseiret mismotet og medfølelsen seiret over grådigheten. Oppstandelsen er livets og det godes seier.
Å se Jesus oppstått blant oss må være når disse kreftene tar bolig og preger våre liv. For det å tro på oppstandelsen er å satse på livets gode krefter i dødens verden, og på mulighetene til det gode midt i alt som er vondt.
Å være menneske er å leve i spenningen mellom det gode og det vonde, mellom livets og dødens krefter. Å være kristen er å vokse mot det gode og dermed virkeliggjøre det som er vår bestemmelse fra skapelsen av. På samme måte som Gud i skapelsen blåste livets ånde i Adam og ga ham liv, ønsker den oppstandne å ånde på oss og gi nytt liv som preges av oppstandelsens innhold som er å dele, å bry seg om, å tjene og å tilgi.
Oppstandelsen har livskrefter i seg til å gjøre det radikale Jesus sa; å gjengjelde ondt med godt, å vende det andre kinnet til, be for fiendene og velsigne dem som vil oss vondt.
DET er vår bestemmelse fra begynnelsen av. Og DET er Guds drøm for oss mennesker. Og DET er oppstandelsens forvandlende kraft.
For «døden må vike for Gudsrikets krefter.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve,
Se, i oppstandelsens tegn skal vi dø».
Per Anders Nordengen
Musikk: Nordstrand kirkekor - "Døden må vike for gudsrikets krefter"