Ofte har vi sterke oppfatninga om hvordan folk egentlig e. Sjøl om vi aldri har møtt dem. Sjøl om vi bare kjenne dem av omtale eller gjennom media – så har vi sterke oppfatninga – ofte moralske vurderinga – om dem e gode eller dårlige menneska.
Og det e ofte enten eller.
Artisten Patti Smith – kailles gjerne punkrockens gudmor. Ho e tøff, ho e rufsat, ho e sterk, ho e sårbar. I en kjent sang syng ho bråkjekt: «Jesus died for somebody’s sins, but not mine».
De to siste åran var ho også invitert til å synge på pavens julekonsert – hvor ho blaint ainna framført en rystende vakker versjon av «O Holy Night».
Om si tru har Patti Smith sagt følgende: «Gud er alltid med mig. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare si at jeg har et åpent forhold til troen. Min tro, min åpne måte å tro på. For meg er Gud noen jeg ber til ... for meg er det vakreste aspektet uansett hvilken religion det måtte handle om, nettopp bønnen. Fordi at personlig bønn aldri skader noen. Ens bønn, et enkelt menneskes bønn, tar ikke noe av andres annerledestroendes sfære og plass. Personlig bønn stenger ingen ute. Så jeg baserer mitt forhold til tro på bønnen”, si rockeartisten Patti Smith.
For ei god stund sida lest æ et intervju i Klassekampen med en mann som hadde vært kristen, men som hadde mista trua i voksen alder. Og æ huske journalisten stilt spørsmålet: ”Hva var det verste med å slutte å tru på Gud?” Og mannen svarte: ”Det verste var at jeg måtte slutte å be aftenbønn.”
Og æ tenkte: Men kjære vene, du kan da vel fortsette med å be aftenbønn, sjøl om du har bestemt deg for å ikke tro på gud!
Vi menneska e ofte fryktelig moralske når det handle om det vi trur på.
Vi stille så strenge krav til ærlighet og oppriktighet.
Men å be aftenbønn – som du egentlig har lyst til – sjøl om du har bestemt deg for å ikke tro på gud, e ikke å være uærlig!
Det er å våge å si ja til ein del av dæ sjøl som nekte å innordne sæ din beslutning om å ikke tro å gud.
Vi menneska glemme ofte at vi alltid romme mange motsetninga.
Vår rasjonelle hjerne tenker ofte enten – eller.
Den sett opp et regnestykke – for eller imot – og resonnere sæ fram til en konklusjon som vi sett to streker under.
Men sjela vårres e ikke så opptatt av enten – eller.
Sjela operere gjerne med både – og.
Æ trur på både og.
Vi bør ikke la oss dikteres av én enkelt stemme inni oss!
Æ trur at vi ska lytte mer te det koret av stemma vi har inni oss
Særlig te de svake stemman som streve med å bli hørt.
Sånn som den tøffe, sårbare, rasjonelle og irrasjonelle kunstneren Patti Smith e så flink te:
Å akseptere – og gi plass te – det uendelige mangfoldet av følelsa og tanka som vi går omkring med inni kroppan vårres.
Petter Myhr
Musikk: Patti Smith - «Peacable Kingdom»