Noen ganger kan vi som driver med filosofi, teologi, livssyn og tro bruke veldig store ord som ikke helt treffer hverdagens problemer. Andre ganger kan det bli omvendt: vi ender opp med å snakke bare om det hverdagslige og det nære og mister den større sammenhengen som det hele inngår i.
For meg er det aller sterkeste i den måten Jesus møtte andre mennesker på, hans evne til både å holde oppe høye idealer og se det enkelte mennesket – her og nå.
En del søndager er jeg lærer på søndagsskolen. Der må jeg finne måter å legge frem ofte komplekse bibelhistorier på som er konkrete. Jeg kan ikke bare forbli oppe i de filosofiske sfærer. Men samtidig må jeg være sannferdig. Jeg skal ikke undervurdere barna – og jeg skal sørge for at høyden og himmelen over fortellingene er tilstede. Jesus skal ikke bli redusert til en kul venn, en grei kar, men historiene om Ham skal tvert imot peke ut veien videre mot noe større.
Slik bør også våre daglige liv være: de skal styres av høye idealer, men de idealene må virkeliggjøres i det nære og konkrete – i det helt hverdagslige. For først da kan det hverdagslige peke videre mot det som er høyt og stort.
Dagens tekst kan synes å handle om noe skummelt og rart og uforståelig – om en ond og uren ånd. Vi leser i Lukas’ evangelium, det 4. kapittel:
I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!»
Dette er en ordbruk som er fremmed for mange av oss: om onde og urene ånder. Men ser vi nøyere på historien og konteksten den inngår i, ser vi at den handler om noe som egentlig er helt nært og gjenkjennelig: en mann som er besatt av noe ondt, som helst vil ødelegge og spotte, men som Jesus ønsker å befri. Jesus vil frelse mannen ved å befri ham fra det som tynger ham ned. Teksten handler om noe stort og vanskelig: om den onde form for besettelse som kan ramme mennesker. Men den er også helt konkret: Jesus ønsker å hjelpe et plaget medmenneske fra det som er vondt og ødeleggende. Det handler kort sagt om å slippe inn det som er godt og byggende i livene våre.
Å slippe Ham inn – slippe det gode inn, er å få kjenne fred. Ved å gjøre det kan vi, midt i det hverdagslige, få oppleve en smak av himmelen. Og slik kan vi også se at alt snakket om himmelen faktisk handler om det som er nært: om oss selv, og om de menneskene og den verden som er rundt oss.
Henrik Syse
Musikk Dona Nobis Pacem Frode Fjellheim og Anne Vada