På Oslo Sentralstasjon ble den gamle kafeen overfor lystavla for en tid tilbake erstattet av en filial av en amerikansk kaffebarkjede. Det er ikke så lett å få tak i rundstykke med ost og vanlig sur traktekaffe på Oslo S lenger.
Jeg må innrømme at jeg er blant dem som er litt skeptisk til at mulitinasjonale selskaper overtar der lokale kafeer fantes før. Alt skal være så likt. De som jobber der skal ha like uniformer, alle steder skal ha den samme menyen og den samme typen møbler og de samme fargene på veggene.
Kliss likt, men helt unikt – det virker som om det er noe av ideen. Plakatene på veggen forteller at de vil lage en personlig kopp kaffe til meg, akkurat som salatbaren og baguettutsalget i første etasje påstår at de er opptatt av å gi meg nøyaktig det jeg vil ha å spise.
Jeg skal få plukke ingrediens for ingrediens, slik at opplevelsen skal bli perfekt. Det er ikke nok å ville ha en kaffe på vei til jobb for å våkne, eller en baguett til frokost fordi jeg er sulten. Jeg må få en opplevelse på kjøpet.
Jeg tror det sier noe om hvilken overflod mange av oss lever i, at det ikke er nok å være mett, varm og påkledd. Hele tiden må du ta valg, om hva du vil spise, drikke og ha på deg. Valg som skal fortelle andre hvem du ønsker å være. Valg som skal gjøre deg unik.
Da jeg bestilte en kaffe på vei til toget, ville han som tok imot pengene vite hva jeg het, i tillegg til å vite hvilken størrelse jeg ville ha på koppen, og om jeg ville ha lettmelk eller helmelk eller sojamelk, og om jeg ville ha sukker eller sirup i, og hvor jeg ville sitte. Etter noen minutter roper han: "Tall latte too go for Sara!" Som om vi var gamle kjente. Tall betyr forresten minst, og ikke størst.
Men jeg føler meg ikke sett. Jeg føler meg ikke unik. Jeg føler meg lurt. Han kjenner meg ikke. Han vet ikke hva jeg trenger, og ikke hvor jeg skal. Vi må ikke la oss lure til å tenke at det er dette som er fellesskap og omsorg, la ting vi kjøper og begjærer bli viktigere enn hvem vi er for venner og familie.
Det er bare én som kjenner meg fullt ut, og det er Gud. Hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv og vet hva det er jeg virkelig trenger. Og det er ikke å få navnet mitt på en pappkopp, det er å ha mennesker rundt meg om morgenen som bryr seg om mer enn hva slags kaffe jeg bestiller.
Sara Moss
Musikk: Vince Gill & Gladys Knight – "Ain't Nothing Like the Real Thing"
