Paulus' brev til Romerne 14, 17
La viljen din skje. Det ber vi i bønnen vi kjenner som Fadervår.
La viljen din skje. Det er en vanskelig ting å be om.
Det kan være mange grunner til at den bønnen lugger litt. Kanskje frykter vi Gud og er redde for hva som vil skje med oss dersom Gud får viljen sin? Kanskje er vi overbeviste om at vår egen vilje er helt annerledes enn Guds?
Jeg er ikke redd for Gud. Jeg har tillit til at Gud vil alle mennesker vel, mens jeg først og fremst vil meg selv vel. Jeg tror Guds vilje er bedre enn min.
Rett som det er kan jeg likevel kjenne på lysten til andre ting, enn det som Gud ønsker seg for menneskene. Men dypest sett ønsker jeg meg også det som Paulus sier er gudsrikets kvaliteter i Romerbrevet: Rettferdighet, fred og glede. Og hvem ønsker seg vel ikke det, sånn egentlig?
Men det er likevel vanskelig å be La viljen din skje.
Det vanskelige for meg er at den bønnen også legger noen byrder på mine egne skuldre. For hvis Guds vilje skal skje i verden, så må det også bety at jeg skal hjelpe til å gjøre Guds vilje. Ikke bare be om et mirakel fra oven, men selv ta del i det møysommelige arbeidet for å gjøre verden til et bedre sted. Hvis jeg mener at Gud vil gode ting, og jeg ber om det, så kan jeg ikke la være å møte opp til dugnaden.
Martin Luther sier at vi, menneskene, er Guds fingre i verden. Når budeia melker kyrne, så er det Guds arbeid hun gjør, sier han. Når bakeren baker brød, når læreren lærer bort, når foreldre tar vare på barna sine, så er de alle sammen Guds med-skapere i verden. Det er kallet vårt som mennesker, å gi hverandre livet gjennom vårt daglige arbeid.
Derfor henger bønnen om å la Guds vilje skje sammen med bønnen om det daglige brød. For Guds vilje er nettopp livet, og livet trenger næring. Det er Guds vilje at vi gir hverandre noe å leve på, et daglig brød, på tusen forskjellige måter. Derfor kan vi tenke stort om det vi gjør for hverandre.
Men å be bønnen er også å holde dommedag over seg selv. Lever jeg slik jeg tror Gud ønsker at jeg skal leve? Skaper jeg fred, rettferdighet og glede med mitt liv? For selv om vi er aldri så gode budeier eller bakere, er ikke svaret på det spørsmålet alltid ja. Og uroen over det forsvinner ikke. For det er noe ved oss selv vi må endre for at Guds vilje skal bryte gjennom.
Denne uroen gjør det nødvendig å ikke kun prøve å «hjelpe til i Guds prosjekt». Vi ber også. Å be er det vi gjør når vi ikke makter alt selv. Når vi trenger hjelp. Når vi ikke får det til, kan vi fortsatt folde hendene og legge det fram for Guds øre.
Åste Dokka
prest og forlagsredaktør i Vårt Land Forlag
Musikk: Gabrielle - "Kyrie"
