Morgenandakten tirsdag 25. februar

Kirke og tilhørighet

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Tom Øverlie / NRK

Nylig har folk drevet og stemt over hva som er ”Norges styggeste kirke”. Dette var ment å være en spøk, men ble fort litt triste greier hvis ens egen kirke blir nominert.

Kirken blir jo det fellesskapet man har med seg. Hvis noen plutselig påpeker noe som er stygt, så er det fare for at man nettopp oppdager det stygge – som man ellers ikke hadde oppfattes som stygt i det hele tatt.

Selv er jeg oppvokst i en liten kommune med to trekirker. Innenfor de hvite treveggene holder mange gode og noen smått utålmodige minner til.– og prest og kateket sto i døra og vinket velkommen. Dette ble kirka for oss som gikk dit. Til kirkekaffe med hjemmebakt kake, bakt på dugnad av soknebarn.

Her ble jeg døpt og konfirmert Jeg har sunget surt i kirkekor - ingen ble nemlig kastet ut av bygdekirka pga manglende gehør eller falsk sang. Jeg har også en del bittersøte minner om å sitte utålmodig på søndagsmesse, og lengte ut til lekeplassen. Jeg måtte bestikkes med drops for å sitte stille "bare fem minutter til nå!" Jeg har aldri tenkt over at døpefonten kunne vært designet av en mer berømt kunstner. Eller at maleriet på veggen av Jesus som oppsto fra graven kunne vært malt med større stas.

Jeg må jo innrømme at jeg fryder meg over å besøke kirker på tur til Roma og sånn, prydet med malerier av kjente, store kunstnere. Men for meg er liksom kirka det som skjer i kirka, minnene jeg har – hjemkirka er kirka. Fasaden er noe man skryter av når man er på tur.

Det fins ingen grunn til mismot om kirka du har vokst opp i, gått til på julegudstjeneste og korøvelser i skulle være den kirka turistene kjørte ekstra raskt forbi, eller om det er den folk valfarter til fra fjern og nær for å fotografere og skryte av å ha besøkt.

En fasade kan ikke ta glansen av gode minner, og heller ikke hindre nye.

Tenk på Jesus da! Han ble jo født i en stall – guds sønn og greier, født i et uthus! Høres veldig koselig ut når vi tenker på alle julekrybbene med; engler som dingler over og vise menn med gaver og glade kuer ved krybben. Men jeg mistenker at en stall på den tiden ikke akkurat var noe å se på. Men det som skjedde der inne har klart å gi stallen en glans som har dekorert stuer og bygder og byer i århundrer. En stor, gledelig fortelling har gjort et forfalt uthus til pynt.

Klart kunststykket over alle. å bli gjenskapt som nips! Fasaden er forgjengelig uansett om den er bygget i tre eller stein eller marmor – eller tegnet på frihånd av nymotens arkitekter som har bommet totalt på design.

Gresset blir tørt, blomsten visner; men Guds ord står fast til evig tid,

Ida Marie Haugen Gilbert

filosof og skribent

Musikk: Peter Lemarc – «Min kyrka»