Erik Bye har heldigvis fått plass i den nye salmeboken som ble utgitt sent i fjor høst. «Blå salme» brukes både i gudstjenester og begravelser, og den har en innholdsrik tekst med hverdagslige og uvanlige bilder som skaper gjenkjennelse og som gjør at livet på mange måter passerer revy hver gang jeg hører den. Den inneholder både takk for alt det gode, samtidig som den setter ord på det tunge og vanskelige som livet også innebærer.
Som liten gutt husker jeg at da far traff noen han kjente på gaten så løftet han litt på hatten da han sa adjø før vi gikk videre. Og dette bilde bruker Erik Bye så nydelig når han starter Blå salme med å si at «jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel». Kan vel en livsavskjed beskrives bedre enn med dette bilde, - og når han videre sier at livet «ror med sakte åretak mot strender dit alle dager ror når det blir kveld». Samtidig er Gud så nær i avskjeden når det står; «Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid».
Blå salme. Blå, - sikkert fordi han tenker både på bluesen og på den blå timen. Bluesen, den blå musikken, som hadde sitt opphav hos negerslavene som sang både om vemod og håp. Bluesen inneholdt både mørke og lys, det triste og det gode, fortvilelsen og gleden.
Den blå timen er timen når dagen går over i kveld. Det er den timen når lyset endrer seg. Det er vakkert samtidig som det har vemod i seg fordi det vakre blir mørkere. Det blå lyset gir ro og ettertanke, og det gjør noe med oss når dagen glir inn i det melankolske og når lyset svinner. Bedre om livet og om Gud kan det ikke sies enn når Erik Bye sier i det siste verset at «jeg synger meg en blå, blå salme til deg, du Hånd som sanker og som sår».
Per Anders Nordengen
Musikk Blå salme Erik Bye