"Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det." Det var Mark Twain som sa det. Eller skrev det. Men det er bare delvis sant. Mange gjør noe med det: De spør presten om hjelp. Og all den tid den gamle kirkebønnen inneholder en formulering om godt og tjenlig vær er det kanskje ikke så rart at man tenker at presten muligens sitter inne med noen teologiske triks som man kan ty til mot regnfulle sommeruker eller altfor tidlig snøsmelting.
Visse ting kan tyde på det. Denne presten får i hvert fall en del kommentarer om været. Små, lune morsomheter i forbifarten om ikke jeg, som har så gode kontakter oppover, kunne sørget for litt mer sol og litt mindre nedbør, litt mer lys og varme?
Jeg smiler, jeg. Jeg vet aldri helt hva jeg skal svare. Noen ganger svarer jeg at det må finnes andre som ber mer intenst enn meg og som har andre ønsker enn det jeg har. Og så smiler vi litt til og humrer litt og går fra hverandre med lette steg.
Men noen ganger hører jeg etter hva jeg selv tenker, og da kjenner jeg meg egentlig litt humørløs:
"Jeg skjønner at du prøver å være morsom nå, og jeg skal ikke komme trekkende med all slags alvorligheter som respons på morsomheten din. Men jeg lurer jo litt på om du egentlig tror at jeg tror at jeg kan be til Gud og få ham til å gi meg det været vi ønsker oss. Jeg har ikke et sånt gudsbilde, nemlig.
Min Gud grep ikke inn da jordskjelv i tur og orden rystet Indonesia og Japan og tsunamiene veltet seigt inn over kystbyene. Gud lar ikke lynet ramme diktator-Kim i Nord-Korea heller, enda så praktisk mange nok synes det ville vært. Min Gud ser ut til å la både naturlover og tyranner få handle i tråd med sin innebygde logikk.
Jeg er ikke naiv, og det tror jeg ikke du er heller. Jeg ser akkurat den samme verden som deg, og i denne verden er det ikke rom for enkle svar. Jeg tror på en Gud som bryr seg, som lider med de lidende og trøster de sørgende og som har lovet oss å gi oss alle del i en evig seier over døden og dødskreftene. Men jeg tror altså ikke på en Gud som jeg kan be om solskinn når det passer meg – eller deg.
Og det gjør vel ikke du heller. Det bør du ikke gjøre. Men det rekker vi ikke snakke om. Vi utveksler bare morsomheter. Og nå lurer jeg på om du tror at jeg tror det du ikke tror, at du egentlig synes jeg er en litt naiv raring med enkle svar på vanskelige spørsmål. Akkurat det spørsmålet plager meg bittelitt et sted innerst inne."
Heldigvis hjelper det med kaffe, både mot sommerregn og selvhøytidelighet. Og så er det jo aldri feil å smile til hverandre eller å utveksle morsomheter. Den dype samtalen kan vi ta en annen gang, et annet sted. Slike tider og steder er det mange av.
Harald Hauge
Musikk: Marthe Rausand og Frode Fjellheim - "Biejjiem jïh Askem" ("Måne og sol" på sørsamisk)
