Første Mosebok 18, 9-15
Du kjenner sikkert en som har en latter man ikke glemmer. En høy, eller trillende, latter. Eller kanskje du har en sånn latter selv. Også hender det jo at man ler når man virkelig ikke burde le. Jeg husker godt fra da jeg var tenåring, de latterkrampene jeg fikk når jeg absolutt ikke måtte le. Og kjenner meg så godt igjen i noen av konfirmantene mine som bare må le noen ganger – særlig når vi snakker om de aller alvorligste temaene.
Det finnes ei fortelling om ei som gjør akkurat dette, Sara. Hun ler når hun absolutt ikke bør: nemlig idet hun får et løfte fra Gud. Jeg forstår det i grunnen godt, det var et usannsynlig løfte. For Sara var gammel – hun kunne vært oldemor! Også sier Gud at hun skal bli gravid.
Sara ler av dette. Jeg tror ikke jeg hadde vært overbevist selv akkurat. Så blir hun konfrontert etterpå: Hvorfor ler du, tror du noe er umulig for Gud? Da blir hun blir redd, og nekter for at hun lo. Men Gud parerer tørt: «Jo, du lo!».
Finnes det egentlig noen grense for hva Gud kan utrette? Selv hadde jeg kanskje reagert sånn som Sara, men fortellingen fra første mosebok minner oss om noe. At det ofte er vi, og ikke Gud som setter grenser for oss selv.
Jeg har hørt folk si det og det hender jeg sier det selv: Jeg tror ikke det går, det kan jeg ikke, det gidder jeg ikke å prøve. Ord som begrenser. Jeg glemmer at det å åpne for Gud og hans ønsker for meg, det kan føre til så mye fint og annerledes enn jeg selv hadde planlagt eller trodd var mulig.
Sånn som når Jesus holdt på å forberede disiplene sine på når han skulle reise fra dem. De var en liten flokk, som hadde fått et stort oppdrag. Men så skjedde store ting etter at han hadde reist – mange begynte å tro, og det som virket umulig, var det ikke. Og i dag samles mennesker i kirker over hele verden.
Vi kjenner ikke fremtida – det er det bare Gud som gjør. Vi kan tenke på de orda Jesus sa igjen og igjen til disiplene: Det som er umulig for mennesker er mulig for Gud.
Linda Aune Arudal
prest i Stjørdal og Værnes kirke
Musikk: Aftenlandet – «Hymne»
