Da jeg skulle planlegge denne ukens andakter, ble jeg bedt om å finne noen filosofer som har betydd mye for meg, som jeg har lært noe av, og som kan tale til oss i dag.
Da kommer jeg ikke utenom en av middelalderens store tenkere: Thomas Aquinas. Det er jo egentlig ganske hovmodig, dette begrepet «middelalderen», akkurat som om det handler om en slags ubetydelig mellomtid dyttet innimellom andre, større tider. Men det var slik man tenkte da man lagde begrepet middelalderen: Antikken var stor, og i det vi ofte kaller renessansen, ble den gamle tid født på ny. Innimellom der var det, ja nettopp, en middelalder, ikke stort mer.
Denne navngivningen har bidratt til å kaste et urettferdig mørkt slør over mye som skjedde i denne mangfoldige tiden. For middelalderen la faktisk mange premisser for hvem vi er i dag, både når det gjelder lovgivning, politikk, tro og filosofi.
Så hvem var denne Thomas Aquinas? Han var fra Italia, levde på 1200-tallet og var en av sin tids mest lærde. I løpet av sitt 49-år-lange liv skrev han blant annet en gedigen sammenfatning av teologien, eller Summa Theologiae, som verket heter på latin. Og der er det sannelig mer enn bare teologi.
Verket er en innføring i etikk, politikk, metafysikk, erfaringslære og naturvitenskap – og bare så det er sagt: Thomas visste meget godt at jorden ikke var flat. Ja, verket er en innføring i alt som vi i dag vil kalle filosofi og vitenskap.
Thomas Aquinas står som en av tidenes store tenkere og formidlere. Den som kun finner motsetninger snarere enn sammenhenger mellom vitenskap og tro, mellom intellekt og følelser, mellom de store tanker og den nære omsorg, bør lese Thomas Aquinas.
Det som kanskje gjør mest inntrykk på meg, er måten han bruker en av sin tids diskusjonsformer på, det vi ofte kaller disputasjonen, det vil si en diskusjon med åpenhet for innsigelser.
Gjennom hele verket jeg nevnte, starter nemlig Thomas hvert kapittel med innvendinger mot det han selv mener er det rette syn. Han argumenterer deretter, både filosofisk og med henvisning til andre tenkere og Bibelen, for det han mener er det rette syn. Og til slutt besvarer han innvendingene på ordentlig og redelig vis – og han viser gjerne på hvilke punkter innvendingene faktisk har rett.
Han holder tydelig fast ved, som det heter i Johannes-evangeliets 14. kapittel, at Jesus er veien, sannheten og livet. Men den veien, den sannheten og det livet er så mangesidig og så spennende at det ikke bare tåler, men også berikes av kritisk, filosofisk refleksjon.
Dersom vi leser Thomas Aquinas i dag, nær 800 år etter at han levde, vil vi nok finne ting vi er uenig med ham i. Men han står likevel støtt som et forbilde for oss moderne mennesker, grunnet sin åpenhet, sin nysgjerrighet, sin tro og sin formidling av dyp innsikt. Hans ånd kan vår verden, med sin frykt, sine fordommer og sine motsetninger, trenge mer av.
Henrik Syse
filosof, forfatter og fredsforsker
Musikk: Lisa Ekdal - «Bortom det blå».
