Paulus brev til kolosserne 3, 12 - 13
I går var jeg ute for å hjelpe en nabo med handlingen.
Da oppdaget jeg noe som slo meg som veldig merkelig, ved min egen oppførsel.
Og så fikk jeg i tillegg noe som var veldig enkelt og veldig vakkert på samme tid.
Ei lita jente som snudde dagen min opp ned.
Allerede på veien til butikken var det preget av den øde stemningen vi alle har kjenner så godt nå. På parkeringsplassen var det langt mellom de få bilene som var.
På vei inn hadde vi god avstand til hverandre, vi få som var utpå. Jeg gikk målrettet rundt og samlet det jeg hadde på lappen, unngikk de andre og holdt på med mitt.
Han i kassa var åpenbart sliten etter det som sikkert har vært litt for mange timer, og litt for mange dager på litt for kort tid. Jeg bar med meg posene ut mot bilen og på vei forbi en av de andre bilene på plassen løftet jeg blikket og så ei jente som satt i baksetet.
Hun satt og fiklet med noen leker. Det var da hun så opp og møtte blikket mitt.
Så smilte hun bredt, og vinket til meg. Jeg smilte tilbake, nikket og fortsatte forbi.
Men jeg kjente det traff meg. Hennes lille gest av lys nådde meg midt i isolasjonen min.
Det skulle ikke mer til enn et enkelt vink og et smil for å presse litt lys inn i tilværelsen akkurat nå.
For jeg har surret meg inn i et lite mønster her. Meg og mitt og mine og det å bare få dagene til å gå. Nær kontakt med flere enn de ytterst få utvalgte kjennes som en fjern greie som ikke helt hører til det hverdagslige. Men hun kom jo helt nær, selv med et bilvindu og flere meter mellom oss.
Så slo det meg, møtte jeg egentlig blikket til noen der inne i butikken?
Gav jeg fra meg et eneste smil, eller nikk?
Jeg husker ikke, men jeg tviler sterkt på det.
Vi er så sultefora nå.
Jeg var så opptatt med å bli ferdig med mitt eget at jeg ikke tenkte lengre.
Vi kan ikke stoppe opp og slå av de gode pratene, vi kan ikke ta hverandre i hendene eller klemme hverandre slik vi pleier. Og vi må skygge banen for ikke å spre noe som kan være farlig. Vi må få unna det vi holder på med på mest effektive måte, men vi kan samtidig løfte blikket bare litt.
For de møtene mellom blikk, smil som treffer smil tvers over parkeringsplassen, et hei over hekken eller “jeg håper det går bra med deg” til han som står nede i bakgården.
De er livsviktige nå.
Også til de vi ikke aner hvem er, men som er utenfor sin dør akkurat samtidig med at du er utenfor din.
Løft blikket og stå klar til å møte deres med et smil.
Det kan snu dagen deres helt opp ned.
Vær hun lille jenta i bilen.
Og er du tøff nok, så vinker du.
Kanskje du klarer å snu ei hel uke, til og med.
Gunnar Gjengset skrev det slik: Verden ser bedre ut gjennom et smilehull.
Trygve Skaug
poet, musiker og artist
Musikk: Karoline Krüger og Sigvart Dagsland – «Ka e du redd for?»
