Det er mange viktige og nødvendige debatter for tiden om ytringsfrihet og vold og kirken og politikk. Det debatteres og diskuteres om det meste. Men det er stille rundt Jesus. Få eller ingen provoseres eller begeistres av ham. Det er lenge siden folkemengden ropte ”Korsfest” og hånet ham i høymælt protest. Det er lenge siden de spyttet på ham og plaget ham til døde.
Han verken hylles eller hånes, hedres eller skjelles ut. Derfor denne ettertanken ved fastetidens begynnelse. Kirken beskriver Jesus som den eneste Gud med sårmerker, og i denne tiden før påske følger vi ham på vei mot Jerusalem. En mann med sår og seier, men alltid med blikket festet på de som har det vondt. Dette skal kirken snakke om i en kultur hvor Jesus er i ferd med å bli oversett.
Mange forteller meg at de har sans for kirkerommet, kirkegårdene og kirkens ritualer, men er mindre opptatt av Jesus som forbilde og enda mindre engasjert av Ham som verdens frelser. Den lidende Kristus blir i dag ikke korsfestet av folket, men heller ignorert og forsøkt tiet i hjel.
Det var kanskje derfor det ble så stor diskusjon i fastetiden for noen år siden om Mel Gibsons film, ”The Passion of the Christ”. Her møter vi nemlig to avgjørende sannheter: Det er Guds sønn som henger på korset i dypeste avmakt, og det er Jesus Kristus som lider og dør for vår skyld. Jesu lidelse og død blir formidlet som et fundamentalt oppgjør med all tenkning som vil gjøre Gud til en fjern, ufarlig åndelig skikkelse som vi kan forholde oss til akkurat som vi vil.
Jesu død fremstår som en bekreftelse på at det har vært et Golgata i Guds hjerte lenge før korset ble reist. Guds lidelse i verden viser at Jesus er prøvet i alt i likhet med oss, og derfor kan komme oss til hjelp. Det avgjørende sentrum i den kristne tro er Jesu Kristi stedfortredende lidelse og død.
Det var for deg og for meg Jesus døde for at vi skulle slippe å være forlatt av Gud. Når Jesus strekker ut sine armer på korset, holder han dermed omkring hele vår lidende verden. Det er dette kors i Guds hjerte profeten Jesaja beskrev: ”Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertens mann… Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Den eneste Gud med sår”. (Jes 53,4)
Per Arne Dahl
Musikk: «Jesus det Eneste» - SKRUK
