«Oh no, we don’t like her», sa han da. I vi-form til og med. Jeg kunne tenke meg hvorfor, men ble likevel overrasket over å bli minnet på det av en rufsete taxisjåfør i Dublin. Sinead rev i stykker et bilde av paven på direktesendt amerikansk TV, det må ha vært 20 år siden, men ikke glemt blant mange katolikker. Hun hadde noe på hjertet, men det har også de som reagerte på denne hendelsen. Det er det mange versjoner av hva slags handling dette var. Men jeg hørte Sinead svare for den på Skavland nå i vinter. Hun ble spurt om hun angret. Og det gjorde hun ikke. Men så la hun til at det er nettopp av kirken hun har lært å være tro mot seg selv og Den Hellige Ånd. Å være tro mot seg selv, og Den Hellige Ånd, - to sider av samme sak for henne.
Pinsen kommer på en klar sisteplass av de tre store kristne høytidene, når det gjelder oppmerksomhet. Men det betyr ikke at den ikke har vært viktig. Den har bidratt til å forme vår verden. Den kristne pinsen forteller at Det hellige ble slippes løs blant folk, at Den Hellige Ånd ble utøst over alle mennesker: Over kvinner og menn, slaver og frie, barn, voksne og gamle, og over folk av alle språk og kulturer. Den dagen slo sprekker i elitetenkningens murer. Troen på at slaven, barnet, kvinnen, bar den Hellige Ånd i seg reiste opp myndige mennesker fra alle lag. Troen på at man bærer Guds ånd i seg, elsker fram en selvrespekt. At man har et kall fra den Høyeste, en mening og en oppgave. At man ser noen viktige sider av en helhet, som ikke nødvendigvis andre ser. Sånne ting.
Derfor er Pinsen individets fest. Hvor ånden sprer seg og minner oss på at vår neste også er et jeg, ikke bare en del av en gruppe eller folk. Når de bygde Babels tårn i det gamle testamentet så var det for å nå opp til himmelen. Det var et felles prosjekt, hvor den ene ikke betydde noe. Bygningsmennene var kun redskaper for dette målet, og ikke noe mer. Pinsefesten står der som Babels rake motsetning. Den viser Guds bevegelse: Hans Ånd kommer fra himmel til jord, til vår verden. Han bygger nedover, -til den enkelte av oss.
Av dette fødes det også et felles prosjekt. Som kan være så vanskelig å leve etter til tider. En kan få lyst til å rive både bilder og andre ting i stykker. Men ikke mist troen verken på deg selv, eller oss andre. Det er nemlig den samme ånd vi bærer i oss. Og er det en ting Ånden vil, så er det at vi skal være ett, og oss selv, på samme tid. Det er kirken sin.
Nils Terje Andersen
Musikk Den signede dag Odd Nordstoga og Kirsten Bråten Berg