Første korinterbrev 13, 1-13
Hvilken farge er det på din dag?
Jeg er ganske flink til å huske enkelte detaljer. Det kan ofte være både gøy og nyttig.
Hvem som var hvor den eller den kvelden, hvem som sa akkurat hva i den eller den diskusjonen.
Men også unyttig; Hvilken bil han kjørte på akkurat den eller den turen, hva vi spiste på akkurat den eller den pikniken. Ting som det sannsynligvis aldri kommer til å være bruk for å vite.
Og noe som er nyttig for resten av livet. Dessverre går jeg også og husker følelsen av de gangene noen har gjort meg urett, eller har skuffet meg eller såret meg. Eller de gangene jeg har gjort noe dumt mot andre. Jeg bruker mye tid på å forsøke å gi slipp på sånne ting.
Tilgi dem som har vært kjipe med meg. Til og med rydde opp i det og lufte det ut. Si unnskyld til de jeg har gjort urett imot.
Det er ikke alltid det er nødvendig å ta det opp med folk direkte, men noen ganger kan det også være godt. For hvis sånt for lov å henge i får det også lov å fargelegge de dagene hvor jeg kommer på dem.
Det er ikke alltid bare ting andre har gjort mot meg, men også ting som jeg har gjort selv.
Det er kanskje det vanskeligste. Det virker lettere å tilgi andre enn å tilgi seg selv.
Nesten så det blir en slags drøvtygging av dumme og unødvendige ting.
Ta dem frem igjen og tygge på dem på nytt.
Det gjør garantert ikke livet mitt noe bedre. Og jeg tror ikke det er noe som gjør meg til et bedre menneske.
Jeg er en som går rundt og tenker at Gud tilgir og at Gud glemmer. Jeg tror det gjelder for alle mennesker. Men det kan innimellom virke som at jeg ikke tenker at det gjelder meg selv.
Hva om jeg gir meg selv den samme tilgivelsen jeg gir andre? Det sitter ofte langt inne.
Det er rart, da.
For: Hvis jeg går rundt og tror at Gud har glemt det; hvorfor skal jeg være strengere mot meg selv enn det Han er?
Jeg er jo ikke så streng mot noen andre?
Det er noe å jobbe med.
Det tror jeg Han synes det er nødvendig at jeg gjør.
For da kan dagene plutselig få en lysere og lettere farge.
Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten.
Det må jo bety at det alltid finnes en ny start. Jeg trur at det gjelder for alle rundt meg.
Da bør det jo egentlig gjelde for meg selv også. Bør det ikke det?
Trygve Skaug
artist, musiker og poet
Musikk: Maria Solheim - "The river"
