NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 20. september

Nåden i de små ting

Levi Henriksen
Foto: rolf m.aagaard/gyldendal

10. mai 2014, jeg var nettopp ferdig med min egen 50årsfeiring, og så en hårsbredd unna ikke å få oppleve selve dagen fem dager seinere.

Tidligere på kvelden hadde jeg stått på scena foran et fullsatt RådhusTeater i Kongsvinger på en konsert til inntekt for Frelsesarmeen. Og da jeg skulle legge meg tro jeg feil øverst i trappa og falt baklengs ned alle trinnene. Bekkenet ble smadret, og de tre neste ukene tilbrakte jeg på sykehuset.

Folk sa jeg var heldig, og at jeg kunne blitt lam eller rett og slett ha dødd. Men jeg følte meg alt annet enn det - til å begynne med. Hvor er meningen i det å bli lemlestet på denne måten, nåden i det og nesten slå seg i hjel? Hadde jeg ikke samlet inn mange penger til Frelsesarmeen kanskje, burde ikke da Gud ha sett til meg som liten er?

Men etter hvert begynte det å synke inn at det kanskje var nettopp det Gud gjorde, og langsomt begynte jeg å finne igjen noe jeg hadde – om ikke mistet – så i hvert fall forlagt. Nemlig evnen til å se nåden i de små ting. Lyden av stemmen til kona mi i telefonen. Velsignelsen da hun kom på besøk, bøyde seg ned og kysset meg.

Gleden over fotoalbumet dattera mi hadde laget, og som var en krønike over livet vårt sammen. Hvor rørt jeg ble da min beste forfattervenn proklamerte at romanen min skulle bli ferdigstilles, om han så måtte avslutte den selv.

For ikke å snakke om sykepleierne og hjelpepleierne, disse moderne barmhjertige samaritaner, disse underbetalte fotsoldatene som løp fram og tilbake som om jeg skulle ligge på et feltsykehus ved en eller annen frontlinje. Noen ekstra ord, en kort oppmuntring eller trøst, i blant bare et smil, alt dette som var med på å gjøre meg levende igjen.

Under disse dagene i sykehussenga utviklet jeg en sterk motvilje mot alt som smakte av jåleri, og et sugerør i et glass vann var nok til å få meg til å grine. Jeg lærte meg å sette pris på nåden i de små ting, lik en dødsdømt som ser alt for siste gang, eller snarere som en blind som plutselig får synet tilbake.

Det er over to år siden jeg falt ned den trappa nå, og adrenalinrushet ved å kjempe seg tilbake på beina, lære seg å stå og gå, og ikke minst gleden ved å forstå at evnen til å skrive sanger og tekster, fortsatt var intakt, er ikke lenger like sterk.

Heller ikke takknemligheten over å oppleve nåden i alle disse tingene jeg hadde lært meg å ta for gitt, men jeg forsøker å minne meg selv om at noen ganger i livet er det gjennom å falle at man igjen kan lære seg igjen å bli et helt menneske. Og i hver eneste aftenbønn etterpå har jeg bedt om å klare å fortsette å ta vare på den følelsen.

Levi Henriksen

Musikk: Levi Henriksen & Babylon Badlands - "Jeg skal stå på perrongen"