Morgenandakten tirsdag 20. april

Et språk som det reddeste i meg forstår

Pernille Astrup
Foto: Sofie Astrup Grimsmo

En gang grudde jeg meg så voldsomt til eksamen, at jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle være student. Til tross for ok resultater, sluttet jeg på universitetet, fikk en jobb og betalte ned studielånet fra min spede start. Aldri mer.

Som dere sikkert allerede har forstått, ombestemte jeg meg. Det ble nye år med utdanning. Og eksamener som jeg grudde meg til. År etter år med uro og stress og nedtelling til den forferdelige dagen. Vondt i magen, trangt i brystet, et enormt hode, så forferdelig mange tanker, en dyp engstelse.

Dengangen slo det meg i et klart øyeblikk: Det kjennes som om jeg teller ned til døden. Jeg føler meg litt dum i det jeg innser det: Jeg er faktisk redd for å dø. Samtidig blir jeg litt lettet, for omsider kan jeg trøste meg selv litt. Jeg kan ikke forutse eksamen, jeg kan ikke sikre meg perfekte resultater, men jeg kan finne måter å fortelle meg selv at jeg i alle fall ikke skal dø akkurat den dagen.

Jeg begynner å telle ned til dagen etter eksamen. Om ti dager er jeg ferdig. Ja eksamen nærmer seg, men om ni dager sitter jeg ved et hverdagslig middagsbord, og alt er normalt. Nei, jeg vet ikke hva de spør om på eksamen, men om åtte dager kan jeg gå ut i solen og spise en is. Ja, det er flaut hvis jeg stryker, men om syv dager er jeg fortsatt i live og kan gå tur med en venn.

Ikke rart vi blir redde når vi skal prestere noe vi ennå ikke kan og i tillegg skal settes karakter på. Jeg kommer alltid til å være redd for eksamen, tror jeg. Men når jeg puster dypt og lytter etter hjerteslagene mine og tenker på mennesker jeg er gald i, kan jeg i blant fornemme det som er aller sannest i meg, det som aldri noen skal sette karakter på.

«Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» sier en eldgammel tekst i det gamle testamentet. Iblant er det vanskelig, men utrolig viktig å bevare sitt hjerte for den redde inne i oss selv, den redde som gruer seg til å få karakter og som kanskje tror at døden venter rundt neste sving.

Da gjelder det å snakke et språk som det reddeste i meg forstår. Instinktene mine er raske til å gjøre meg redd. De skal jo passe på at jeg overlever her på jorda. Jeg må tåle uroen min, tåle den redde som er der på innsiden, men det er litt lettere å tåle henne hvis jeg samtidig husker at hun ikke er den klokeste i meg.

Pernille Astrup

studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge

Musikk: Elton John/Kiki Dee – “Don’t go breaking my heart”