Jeg bærer noen sterke bilder med meg. Noen sterke erfaringer. Av påske. Av pasjon. Av smerte. Av håp. Av glede. Oppstandelsesglede. Som strekker seg like djupt som høgt.
Jeg lever mitt presteliv i Vår Frue kirke i Trondheim. Kirkens Bymisjon har fått oppdraget fra menigheta om å holde kirka åpen hver dag for folk i byen. Og det gjør vi med våre frivillige. Hver dag. Heile dagen. Og i helgene også om natta. Og her kommer livet til syne. Påskelivet. Pasjonslivet.
Her kommer det fram. Det som ellers er skjult. Det som ligger i skyggen av byen. Ligger i skyggen i byen. Mennesker som er overskygga av bygninger. Mennesker som sitter sammenkrøka med pappkopper. Sitter på kne på en måte som er oss fremmed. Som får oss til å kjenne ubehag av ydmykheta. Av følelsen av uverdighet. Men vi veit ikke heilt hvem. Er det meg eller du med koppen.
Men inne i kirka er vi i øyehøyde. Da er ryggen rak. For dette er oppstandelsens sted og rom. Her hører alt menneskelig heime. Dette rommet tåler fortvilelsen som ropes ut av den som har brutt alle broer gjennom år med rus. Sorgen over alle tapte dager og alle tapte relasjoner. Den stille sorgen, der de tårene er talløse. Like talløse som lysene som tennes. Og skinner for oss alle. Blir et trassig tegn på håp. Blir en påminnelse om menneskets iboende kraft til stadig å reise seg. Stadig komme ut av skallet. Stadig gjøre verden ny. Være påskemennesker. Oppstandelsesmennesker. Fordi det er oppreiste vi skal være. Og vi skal ta hverandre i hendene og dra hverandre opp. Og se hverandre inni øynene som de menneskesøsken vi er. Som de nysprungne bladene vi er. Vi som ikke svikter våre drømmer.
Nei, vi vil ikke svikte våre drømmer. Vi som lever under dette:
For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
Vi lever i dette lyset. Vi lever i denne overgivelsen. Troens overgivelse. Budskapet er overgitt. Oppstandelsen er forkynt. Den er mellom våre hender. Mellom våre hjerter når vi deler drømmene. Holder dem fast. Den er mellom oss å gi videre.
Siv Limstrand
Musikk Svikt ikke våre drømmer Solfrid Molland