NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 19. mai

Kjære Gud. Du vet hva jeg mener.

Nils Terje Andersen
Foto: Roy-Cato Myrvang Roy-Cato Myrvang

"Kjære Gud. Du vet hva jeg mener". Denne korte bønnen, skrevet av en ukjent tenåring, er den aller første bønnen i en bønnebok som nylig har kommet ut.

Boka består av 157 bønner, og det er mange fine bønner der, ord man kan låne til ulike omstendigheter. Noen er store, noen er poetiske, noen er rørende. Men denne korte bønnen, "Kjære Gud. Du vet hva jeg mener", er den aller fineste synes jeg.

Så enkelt kan det sies, alt det en vil si til Gud. For når en setter seg ned, så siver det opp. "Når dere ber, skal dere ikke remse opp ord", sier Jesus. "For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det."

Det er nettopp det. Noe annet ville jo vært litt rart. At Gud skulle trenge godt formulerte søknader fra dem han har skapt og kaller sine barn…det ville ikke bare vært litt rart, det ville, i alle fall for meg, ikke vært til å tro. Hvis Gud i det hele tatt vet at jeg er til, så vet Gud alt som er til i meg.

Derfor er bønn mer en holdning enn ordgyteri. I stillhet setter jeg meg ned. Så siver det opp. Følelser, minner, et ord, et bilde, en lukt, alt hentet fra arkiver som jeg ikke har tilgang til, til tross for at de jo er mine egne; gamle lykkelige øyeblikk, såre minner, ting man er glad for, eller lei seg for, nye og avslørende blikk på det man har trodd man har sett så klart hver eneste dag. Jeg setter meg ned, så siver det opp.

"Med bønn mener jeg det som stiger opp fra hjertets dyp, ikke det som er i munnen" skrev kirkefaderen Johannes Krysostomos en gang på 300-tallet. Men det er nettopp dette så mange ikke lenger anser som bønn. Kanskje fordi det religiøse mennesket nå oppfatter seg som gudløst. Kanskje fordi bønn på et tidspunkt ble noe som handlet om rett tro og tiltale, og riktig søknadsskjema.

"Når du ber", sa Jesus, "skal du ikke remse opp ord…men gå inn i dit rom, lukke din dør og be til Gud som er i det skjulte" Ja, der er kanskje Gud; i det rommet, i det skjulte. I livet ditt, hvor religiøs du enn måtte regne deg som, i dypet et sted.

Jeg vet det jo ikke, men jeg opplever at når jeg tar meg noen pauser i dagen, og setter meg ned, - da siver det opp, en masse ting, som jeg tror jeg ikke er alene om å se. Og akkurat den troen, på at jeg ikke er alene om å se det, den gir meg mye. Den fyller meg med noe godt.

"Kjære Gud. Du vet hva jeg mener", kan jeg si da. I tro og håp på at det er en som hører, og som vil fylle meg med det som er størst av alt.

Nils Terje Andersen

Musikk: Anne Grete Preus - "Fylt av min kjærlighet"