Det er forskjell på levestandard og livsstandard. For mange er ikke materiell velstand nok til å fylle livet med mening. Noen påstår at vi lever i en avreligiøs tid. Jeg er ikke enig. Selv om det kanskje går færre i kirken enn det gjorde på 60-tallet, så tror jeg den religiøse lengten er konstant. Men den viser seg i andre former.
Mange mennesker søker mysteriet i vår tid. Og det er ikke bare snakk om engler. Bokhandlerne er fulle av bøker på livssynsmarkedet som lover åndelige fornyelser, fordypning og erfaringer med det overnaturlige.
Mye av denne åndelige lengten finner sted utenfor kirken. Grunnen kan være at den moderne Kirken ofte er blitt fristet til å bortforklare miraklene, nedtone mysteriet og gjøre det åndelige livet blodfattig. Grunnen kan være at man ønsker å gjøre kristendommen mer tilgjengelig for det såkalte ”vanlige” mennesket,
”Gi oss en kirke vi kan tro på”, er blitt det nye slagordet. Gi oss en kirke, fri for alle uforklarlige mirakler, vanskelige dogmer og gammeldags moral. La oss – flertallet – bestemme hva som er kirkens budskap.
I 1. mos. 3.4-5 står det:
”Da sa slangen til kvinnen: ”Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.”
Da Adam og Eva, i Edens hage, ble fristet til å spise av kunnskapens tre hadde ikke dette noe med seksualitet å gjøre. Fristelsen lå på et helt annet plan. Hvis de spiste av den forbudte frukten ville de bli som Gud og selv kunne avgjøre hva som var godt og ondt. Om det var en banan, eller eple de plukket ned fra treet sier ikke bibelen noe om, men uansett hva det var, er det mye som tyder på at menneskeheten fremdeles er offer for den samme fristelsen, nemlig å bli likestilt med Gud. Gjøre oss uavhengige av den himmelske majestet, slik at vi selv kan bli herre i eget liv.
Og det høres jo unektelig ut som et rimelig ønske?
Jeg hørte en gang et eventyr om et lite lokomotiv som var lei av å kjøre den samme ruten dag ut og dag inn. Han følte at skinnene hindret hans mobilitet, at han var låst til disse stålrillene. Hans største ønske var derfor å bli fri. I dette eventyret blir lokomotivet bønnhørt. Han blir løftet vekk fra skinnene og plassert i en åker like ved. ”Endelig!” tenkte lokomotivet. ”Endelig er jeg fri!” Men da gjorde han et fryktelig oppdagelse.
Da han forsøkte bevege seg kom han nemlig ikke av flekken. Jo mer han skuffet på med kull – dette er et gammelt eventyr – jo mer sank julene dypere ned i jorden.
Eventyrets svært enkle moral er denne: Et lokomotiv er skapt til å gå på skinner. Det er da det fungerer.
.På samme måte tror jeg vi er skapt til fellesskap med Gud. Jeg tror det er da VI fungerer best. Men hvis vi reduserer Gud til å bli et slags snillhetens prinsipp, som hele tiden må tilpasse seg det tidsånden kaller ”akseptabel moral”, da tror vi ikke lenger på bibelens Gud. Da blir kirken et slags statens religionsvesen som hele tiden er i forandring for å tekkes folkemeningen. Og da har slangen lykkes med det han begynte på den gangen i Edens have.
Mennesket har skapt Gud i sitt bilde.
Rune Larsen
Musikk I’m free Lynda Randle