Morgenandakten tirsdag 18. februar

Sykehus

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

Det skjedde for noen år siden, jeg skulle bli operert i ryggen. Og som ganske mange andre er jeg livredd for sykehus. Jeg blir klam i hendene bare jeg hører ord som «blodprøve» og «kanyle». Men nå var jeg der. Jeg fikk tildelt et rom, og dro fra gardinene. Det eneste jeg kunne se var hundrevis av gravsteiner. Tenk at det ligger en kirkegård så tett inntil et sykehus. Er ikke det litt spesielt? Det gjorde i hvert fall ikke situasjonen bedre.

Utpå ettermiddagen kom legen som skulle utføre operasjonen. Han forklarte hvordan han skulle skjære i ryggen og ordne opp inni der. Gjennomgangen virket alt annet enn beroligende på meg.

Da han endelig var ferdig sa han. «Vi ses i morgen.» «Hva mener du?» sa jeg, før jeg fortsatte: «Jeg håper da virkelig narkosen kommer til å virke såpass at jeg slipper å se deg.» Mitt fattige forsøk på å dempe egen angst ved å lette på stemningen, falt ikke i god jord. Og jeg var ikke spesielt morsom, jeg innser det. Så han bare gikk.

Tidlig neste morgen ble jeg hentet av en ung portør, som plasserte meg i en rullestol. Vi trillet gjennom kilometervis av korridorer. For hver meter slo hjertet hardere. Endelig var vi framme ved operasjonsstuene.

Jeg ble lagt i en seng i et forværelse ved siden av en annen mann som ventet på sin operasjon. Kunne det være Norges rikeste mann som lå der? Kanskje det var en flyktning fra Syria? Det slo meg at når du ligger avkledd og skal skjæres i ryggen, da spiller det ingen rolle om du er kongen, eller en rumensk tigger. Da er du hjelpeløs uansett hvem du er, totalt avhengig av andre.

Etter å ha ventet en stund kom en sykepleier. Hun satte en kanyle i den venstre handa mi, og trillet meg inn på operasjonsstua. Alle hadde grønne klær og hårnett og munnbind. Sykepleieren festet en slange i kanylen og sa: «Nå skal du få sove.»

Jeg visste det da, og jeg vet det fortsatt: Det er slike ting de driver med på et sykehus. Men for meg ble det eksistensielt. Så da hun åpnet tilførselen på narkosen tenkte jeg: «Nå skjer det. Nå dør jeg.» Instinktivt trakk jeg pusten og ropte av all min kraft: «Jesus, nå er det alvor. Er du der?» Så ble jeg borte.

Det er ikke mitt stolteste øyeblikk. Jeg ser ikke bort fra at legen og sykepleierne måtte utsette operasjonen en halv time for å le seg ferdig. Etterpå har jeg lurt på hvorfor jeg ropte på Jesus. Hvorfor ropte jeg ikke på kona og ungene mine? Eller foreldrene mine? Jeg vet ikke sikkert.

Det jeg vet, er at noen ganger blir livet for stort og vanskelig til at jeg takler ting alene. Jeg vet ikke hvordan det er for deg i slike situasjoner, men jeg trenger noen å gå til. Kanskje det var derfor jeg ropte på Jesus? For han har lovt å alltid være der, også når vi dør. Jeg vet i hvert fall ikke noe bedre sted å gå, enn til han som sa: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet

Musikk: Leon Russell - "Jesus on my side"