Morgenandakten tirsdag 18. desember

Bestefar

Levi Henriksen
Foto: rolf m.aagaard/gyldendal

Bestefar trodde på nisser, spilte fele links mens han med lukkede øyne sto lengst fram på plattforma på Zion, Granli og sang om å elske det eldgamle kors. Mamma sa han hadde beina på jorda og hjertet i himmelen, og han hadde en tidlig utviklet nysgjerrighet både på livet og døden.

Bestefar var bare to år da han krøp opp i kista faren hadde snekret til den døde broren hans. Selv måtte han vente i over nitti år før han fikk sin egen kiste å hvile i. Han døde tvers over senga si på det vesle kammerset der han holdt audiens – eller hoff om man vil - ja, på mange måter kan man nesten si at han døde på scena.

Om vinteren likte han å sitte ved siden av jøtulen som sto og buldret som en utbruddsklar vulkan i hjørnet. Og hver gang han åpnet ovnsdøra kunne jeg ikke hjelpe for at jeg skrukket panna for liksom å stålsette meg mot heten som bølget ut i rommet. Det var derfor mange som trodde at jeg var et veldig ettertenksomt barn, mens det i virkeligheten bare var historiene og vedvarmen til bestefar som grov de rynkene over panna mi. Og den døra ble åpnet ofte. Veden bestefar puttet inn i jøtulen var ikke stort tjukkere enn armene mine og brant fort opp.

Dette var ved han han hadde brukt hele sommeren og deler av høsten på å økse til i perfekt størrelse, og akkurat måten han hogg ved på sa like mye om hverdagsevangeliet han praktiserte som alle bibelversene han hadde streket under i Job, Salomos Høysang og Predikerens bok.

"Du må bruke deg selv til noe, til noe nyttig", likte han å si når han åpnet døra til ovnen for å stikke inn enda en vedpinne, eller spytte inn ei stråle med Oliver Twist som små punktum i historiene. Etter hvert som jeg ble eldre og begynte å gå på skole skulle jeg forstå at han ikke bruke skråtobakken som et punktum, men snarere et semikolon. En historie avløste straks en annen, som en kunstmaler som jobber på flere lerret samtidig.

På Granli hvor jeg vokste opp, er det fortsatt de som snakker om en trapp opp i en hage nede ved stasjonen, som "prekestolen til Thorsen", fordi bestefar pleide å stå der før jul og lese juleevangeliet for sine sambygdinger, og jeg kan huske jeg spurte ham hvorfor i all verden engelen over Betlehemsmarkene åpenbarte seg for en flokk sauevoktere for å fortelle at Jesus var født. Hvorfor ikke kongen? Statsministeren? I det minste noen som hadde vært i avisa. Noen viktige.

- Fordi, sa han, og holdt meg fast med blikket i noen hjerteslag før han spyttet en stråle skråtobakk inn i svartovnen: - Jesus hadde alltid en egen plass i hjertet sitt for gutta på golvet. Tro handler ikke om posisjon.

Når jeg tenker tilbake på dette nå, nesten 50 år seinere, tror jeg at det var i det øyeblikket jeg ble forfatter.

Levi Henriksen

forfatter og musiker

Musikk: Hekla Stålstrenga - "Stille natt"