Når jeg snur meg og ser inn i skyggene, er det som et landskap trer fram. Eller kanskje flere. Ett landskap er nordlandsnaturen. Aldri så tydelig som i mørketida, når strimene av lys er sparsomme, men gjør oss desto mer oppmerksomme. Vi fester blikket i horisonten der vi veit lyset vil komme fra, vil komme tilbake fra. Og vi veit at landskapet igjen vil endre seg, når lyset kommer tilbake.
Men akkurat nå er det bare havglansen som gir lys. Og der i fjæresteinene trer det så tydelig fram: Utav mørket fødes lyset. Og det å stå i dette mørket, kjenne det på kroppen, kjenne trykket av mørket på kroppen, kjenne forventninga om lyset på kroppen – det er ei gave å ha med seg. Den kommer tilbake nå, denne gava, i skinnet av de tre lysene.
Et anna landskap som trer fram, er menneskene. De vi delte tid og rom med. De som betydde noe. Vennene. Kameratene. Familien. Og lenger inn i skyggene står de som aldri kom riktig nære, de som forblei ukjente. Et landskap av mennesker og relasjoner. Noen har holdt, noen er brutt. Noen er med, noen er borte.
Mennesker er som landskap, omgir oss på forskjellig vis, omfavner oss på forskjellig vis. Og blir derfor et landskap i endring, ettersom livsveien blir til. Vi er hverandres landskap som livsveiene går gjennom.
Jeg tenker at det er dette profeten Jesaja er ute etter å si noe om, når det skal ryddes vei for Herren: ”Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og haug skal senkes. Bakkete land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, og alle mennesker skal se det.”
Vi skal gjøres klare for å ta i mot den store gava, lyset. Kristus. Det er våre hjerter og sinn som skal vende seg mot horisonten, mot lysstripa der ute. Så vi kan kjenne det på kroppen. At ut av mørket fødes lyset. Bare ut av mørket fødes lyset. Det har ikke noe annet sted å komme fra. Og det har ikke noe annet sted å bli tatt i mot enn her, i våre hjerter, i våre kropper, på jorda.
Vi er jorda. Vi er landskapet. Vi er menneskene som ser mot horisonten og vet at lyset kommer. Det skinner lysene for.
Siv Limstrand
Musikk Nordnorsk julesalme Christel Alsos
