I det jeg kom inn i gangen, snudde han seg mot meg. Han løftet hodet sakte, og jeg så inn i to sorgfulle, mørke, redde øyne. Han kunne være omkring seksten år. Han hadde gått langt. Det hadde vært en farefull ferd gjennom Europa. Alt han eide bar han i en liten bærepose.
Hva hadde han i den? Jeg vet ikke. Kanskje et bilde av mor og far og søsken? Kanskje et minne fra hjemstedet sitt? Kanskje et familieklenodium som mor hadde tryglet ham om å ta vare på? Og han hadde båret det gjennom ørkenen, over havet, forbi piggtrådgjerder, inn på bussen, helt hit til Sarpsborg, til vår lille hverdagskirke som fikk være et første trygt oppholdssted i Norge.
Han minnet meg så om mine egne sønner. Og jeg tenkte på hans mor. Hva må hun ikke ha fryktet, hva har hun ikke grått når hun har sendt ham av gårde. Nordover, nordover, til kulde og mørke, til det fremmede.
Jeg forsøkte å fange blikket hans, nå så han meg. Jeg strakte ut hånden, vi hilste, jeg ønsket ham velkommen til Norge, og blikket hans vek ikke. Han så meg fast inn i øynene, og da så jeg mer enn mørke, sorg og redsel. Jeg så styrke og framtidshåp. Jeg så takknemlighet, ungdommelig mot, og jeg så lys.
Og jeg tenkte: må Gud gi deg en god framtid. Må Norge ta vel i mot deg. Må rettferdighet skje, og du få oppleve at livet smiler til deg igjen! Han rørte ved mitt indre, han ble mitt møte med flyktninger, han ble mitt håp om et fremtidig Norge som er større, romsligere, mangfoldigere, rikere. Ikke på penger og makt, men på menneskelighet, varme og rettferdighet.
Vi er satt på prøve nå. Vår menneskelighet er satt på prøve. Klarer vi å holde fast ved våre verdier: at alle mennesker er like mye verd, og har rett til de samme muligheter? Klarer vi å holde pannen hård, tanken klar og hjertet mykt og varmt? Våger vi å erkjenne at det finnes bare en menneskehet, og at vi alle er del av den? Tør vi be Gud om kraft og mot til å elske vår neste som oss selv?
Jesus sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
Matteus 22, 37.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Sarpsborg Kammerkor - "Herre, gjør meg til et redskap for din fred"
