Salme 118, 24
Jeg trør ned i ballerinaskoene, låser døra bak meg og går ut. Jeg er en asfaltpilegrim. Ikke på mangel av muligheter. Jeg bor i Tromsø, omkranset av høye, mektige fjell, og uante turmuligheter. Jeg velger å være asfaltpilegrim, fordi det er det som er hjemme for meg. Det er ikke i naturen, på fjellet, i stillheten, at jeg finner Gud. Men langs støvete veier. I hestehover i grøftekanten. I byen.
I fjor var jeg med på noe som heter Asfaltretreat, arrangert av Stian Kilde Aarebrot. Oppgaven var å vandre rundt i egen by, la tilfeldighetene bestemme hvor jeg gikk, og se hva som kunne skje om jeg bevisst valgte å skru ned tempoet, både i hodet og i kroppen, og se byen og menneskene i den, med Gud som følgesvenn.
Jeg måtte, motvillig, legge igjen mobilen før jeg gikk ut. Til gjengjeld fikk jeg et bibelvers og noen oppgaver jeg kunne tenke på. Kunne jeg se byen min med nye øyne?
Jeg har alltid funnet fred i å gå gatelangs, jeg tenker aldri så bra som når jeg går. Men den ettermiddagen var var en spesiell opplevelse. Jeg gikk gjennom sentrum. Pustet med magen, gikk sakte, vilkårlig. Så på bygninger og gater jeg har sett utallige ganger før, så på folk som gikk forbi, snakket med fremmede, smilte til de jeg møtte blikket til.
Det var ingen stor religiøs opplevelse å traske gjennom Storgata den litt grå ettermiddagen. Jeg fikk ingen nye oppdagelser om verken Gud eller meg. For sannheten er at jeg stort sett ikke tenkte på noen ting. Stort sett bare gikk jeg, så jeg, hørte jeg, var en av mange. Og det var nok. Jeg var nok. I det var det ro. I det fant jeg hvilepuls.
Og jeg trenger jeg ikke mer for å tro på at Gud trasket sammen med meg. Jeg trenger ikke store religiøse naturopplevelser for å tro at vi kan finne avtrykk av Gud, også i byen. I menneskene som hastet forbi meg fordi de skulle rekke noe. I sliten asfalt, tråkket ned av mennesker, barnevogner, hunder i bånd, av fortellinger og fortid. Gud bor ikke bare i de storslåtte naturopplevelsene. Gud bor like mye midt i byen. Midt i hverdagen.
Jeg er en asfaltpilegrim. Og om det er ro, eller stillhet eller Gud du søker, så finnes alt du trenger allerede inni deg. Stillheten til å finne både roen og Gud er inni deg. Du må bare finne en måte å skru ned volumknappen på.
Vær en asfaltpilegrim. Bare gå. Se. Midt i byen. Midt i hverdagen din. Jeg vil til og med anbefale å begynne med å levne mobilen hjemme en gang i blant.
Ragnhild Bjørvik Opsahl
prest i Kroken kirke i Tromsø
Musikk: Emmylou Harris - "Wayfaring Stranger"
