Morgenandakten tirsdag 17. desember

Ragnhild

Trygve Skaug
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Johannes 14, 7

Det var vinterstid. Jeg satt i bilen, motoren gikk og det var kaldt ute og varmt inne. Jeg så snøfnuggene som smeltet mot bilruta og ble borte. Vakre isformasjoner i knøtteformat som bare med et lydløst knips forsvant til ingenting. Så feiet vindusviskerne bort smeltedråpene i ny og ne.

Jeg hadde akkurat lagt på telefonen med min bestevenn fra barndommen min, en jeg fortsatt treffer jevnlig og har nær.

Mammaen hans hadde gått bort, alt for ung. Vi gråt begge to. Vi hadde ant at det ville komme for sykdommen var så hard. Men alle hadde håpet i det lengste.
Så skjørt alt sammen er. Så umistelig. Og så, som bare med et lydløst knips, er det over.

Den stillheten som innimellom henger over et rom der døden er til stede er helt spesiell.
Den kjennes proppfull og helt tom på samme tid. Den beskrev kameraten min at han hadde i livet sitt nå. Det var tomt og uforklarlig.

Og ordene strakk ikke til, men da hjalp liksom tårene til med sitt eget språk. Du ser ikke tårer gjennom telefonen, men du hører dem. Eller.. Du hører liksom at det må være de, for det blir helt stille. Og stemmen i andre enden forandrer seg eller slutter å virke.

Og det er ikke alle jeg tør å snakke tårespråket med. Men de som jeg tør å snakke det med, de er jo de jeg har helt helt nær. De som vet mest og som holder meg på de tyngste dagene.

Litt uti samtalen kom vi innpå det at det liksom er noen fjes som dukker opp i hodet når du virkelig behøver noen å snakke med. Og det var ikke så veldig mange fjes hverken for han eller meg. Men hverandres kom opp. Godt tegn.

Det har blitt mange samtaler om livet og om troen og om hva som er poenget i etterkant av at vi mistet henne. Ja, jeg sier “vi”, jeg. Selv om det var hans mamma. For dette var ei sånn ei som svært mange var glad i og som veldig mange har et eller flere gode minner knyttet til.

Jeg vet ikke hvem som sa det, men det var en luring som påpekte at “Du blir ikke nødvendigvis husket for hva du gjorde eller hva du sa, men folk kommer til å huske hvordan du fikk dem til å føle seg”.

Hun er et godt eksempel på det. Hun fikk alle til å føle seg så bra. Alltid. Trygt og vennlig og kjærlig rundt henne.

Hun ville ha sangen “Eg veit i himmerik ei borg” i begravelsen sin.
Det var helt klart for alle at hun hadde tenkt seg dit.
Ho skin som sol i klåre” står det i den teksten. Om himmelen.
Men jeg tenker den linja er like passende til Ragnhild. Som hun heter.

Jeg sitter her og tenker på at jeg egentlig aldri har møtt Gud. Tror jeg, da. Sånn på nært hold. Men jeg er ganske sikker på at hun kjente Ham veldig godt. Og sannsynligvis ble preget veldig av det. Og jeg fikk møte henne. Og jeg husker hvordan hun fikk meg til å føle meg. Alltid.

“Har dere kjent meg skal dere også kjenne min Far.”

Trygve Skaug

artist, musiker og poet

Musikk: Ingebjørg Bratland og Espen Lind – «Eg veit i himmerik ei borg»