Morgenandakten tirsdag 17. april

Båret av kirken

Ragnhild Aadland Høen
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

5. Mos 31,8 Matt 28,20

15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min som roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Sånn høres det ut. Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, og alltid er det guddommelig timing - alltid når jeg trenger det aller mest.

Det var helt fantastisk å bli båret av Kirken på den måten. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer.

Ragnhild Helena Aadland Høen

digital kommunikasjonsrådgiver og medlem i den katolske kirke

Musikk: Nick Neel – "Because He Lives"