Morgenandakten tirsdag 16. april

Du er god nok

Kari Mangrud Alvsvåg
Foto: Tom Helgesen

Lukas 7, 37

Helt fra Maria var et lite barn hadde hun kjent hvordan sinnet steg opp i henne når hun ble holdt utenfor. Hun hadde alltid villet være med. Men hun fikk ikke være med. Hun var et barn, hun var jente, hun skulle være usynlig og ikke ha stemme.

Hun hadde tatt i mot mange skjellsord og mange lusinger fordi hun ikke klarte å bøye hodet, holde munn og holde seg til sin plass. Og når hun ble eldre, en ungdom, med en kropp, ble det bare verre. Blikkene fra de voksne mennene ble fylt med noe annet, noe vemmelig som føltes skittent. Skjellsordene og karakteristikkene fikk grovere innhold.

Hun ble taus. Hun forsøkte å bli usynlig. Hun ble ikke lenger rød i toppen av sinne, og tårene spratt ikke lenger fra øynene. Nei, livet lærte henne å bøye hodet, og skammen fulgte med. Tårene rant stille, i skjul, og hun mistet kontaktet med den hun en gang var. Den nysgjerrige, ivrige, engasjerte.

Så ble hun kjent med Jesus. Han hadde oppdaget henne da hun satte seg ytterst i flokken som var samlet rundt ham. Hun likte så godt å lytte til ham. Stemmen var mild, og han hørtes vennlig ut. Han snakket om viktige og vakre ting. Om å se på fuglene under himmelen og blomstene på marken, om å respektere hverandre og ikke dømme hverandre.

Hun hadde også blitt fortalt at han snakket direkte med kvinner om betydningsfulle tema, og at han faktisk lyttet til kvinnenes tanker og innspill. Det var noe nytt. Noe fint. Noe håpefullt.

Og så hadde han snakket med henne. De hadde drøftet hvor den rette tilbedelse skulle finne sted. Og han hadde hørt på henne, og hun hadde hørt på ham, og så merket hun hvordan hun rettet ryggen og våget å løfte blikket, ettersom han ble værende hos henne og ikke avbrøt henne.

Det ble en opplevelse som endret livet til Maria. Og nå oppdager hun stadig mer av hvem hun er. Hun har funnet igjen stemmen sin, og sinnet sitt, og gleden sin. Og derfor går hun til markedet og kjøper den fineste og de har, for hun vil takke Jesus.

Jesus lar henne gjøre det. Han tar i mot hennes takk. Han sier navnet hennes og ser på henne og takker henne. Selvfølgelig ser hun at noen misliker det hun gjør. Men hun bryr seg ikke om det. Hun har funnet seg selv. Så hun står oppreist inne i seg, og hun står oppreist i egen kropp, og hun forlater Simons hus med vissheten: jeg er god nok.

Og det er du også. Du som hører på radio nå. Du er god nok.

Kari Mangrud Alvsvåg

prost i Sarpsborg prosti

Musikk: Marthe Wang - "Midt i mørket"