I dagens tekst, fra Johannes’ 6. kapittel, sier Jesus at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Noen fremstiller dette nærmest som om Gud er en datamaskin som fungerer med utgangspunkt i en rent matematisk, digital formel: 0 er ut, 1 er inn. Tror du i det øyeblikket du dør, er du frelst for evigheten; hvis ikke, faller du utenfor den samme evigheten. Er dét en rimelig måte å forstå Jesu tale om det evige liv på?
Tanken om at vår bevissthet og identitet kan eksistere utover dette liv, er en tanke som gir dyp mening, og som har eksistert i forskjellige former til uminnelige tider. Selv om vår identitet og tanke i dette liv er knyttet til vår hjerne, våre celler og våre gener, er det ikke sikkert at vår identitet, vår sjel og vår ånd i ett og alt må være knyttet til de fysiske manifestasjonene. Vi skal riktignok være forsiktige når vi beveger oss i nettopp dette territoriet – her er det mye vi ikke vet. Men å holde oppe Bibelens løfter om et evig liv som noe vi strekker oss mot, er det ingen urimelighet i å holde fast ved – som håp og holdepunkt.
Men vi skal være forsiktige med å gjøre Gud til det jeg antydet i sted: en datamaskin som sender folk ut eller inn etter en på forhånd fastsatt algoritme. Ja, det er tydelig i Det nye testamente at troen frelser. Men vet vi hva tro dypest sett er? Er den en gjerning som alle andre, noe vi får til eller ikke får til, og der vi dømmes etter fortjeneste? Eller er det en gave fra Gud, som vi kan ta imot i ydmykhet, og som vi kanskje får lov til å håpe at også de som ikke tar imot, på et mystisk vis kan få ta del i…
Hvorfor disse tankene? Jo, fordi jeg tror vi så lett ser på det evige liv som en slags takk for lang og tro tjeneste; en premie forbeholdt de få. Egentlig snakker vi jo om et mysterium som vi, med våre menneskelige forestillinger om tid og rom, ikke fullt ut kan forstå.
Det vi vet, er at Jesus fra Nasaret holder dette opp som håp og ønske for hvert menneske, uansett hvor høy eller lav, hvor frisk eller syk, hvor vellykket eller tilsynelatende mislykket. Hva dét betyr, helt konkret, er det ikke godt å si. Men vi vet nok til at vi kan synge «Eg veit i himmerik ei borg», for å bruke Bernt Støylens norske ord til den flotte salmen om himmelriket. Ja, kanskje treffer vi til og med en del mennesker som vi ikke hadde forventet å se, der i himmelborgen?
«Den som ser sønnen og tror på ham, skal ha evig liv,» heter det i dagens bibeltekst fra Johannes-evangeliets 6. kapittel. Kanskje vet vi ikke helt hva det vil i å tro. Og kanskje er det umulig for oss å forstå hva evig liv er. Men det gjør ikke løftet mindre verdifullt: som et håp om noe bedre og noe varigere, noe som strekker seg utover denne verden, til tross for alle utfordringer denne verden gir oss.
Henrik Syse
Musikk Eg veit i himmerik ei borg Sissel Kyrkjebø