Morgenandakten tirsdag 15. september

Bekjennelser i koronaens tid

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Tom Øverlie / NRK

I det siste halvåret, har jeg selv møtt meg sjøl i døra. Gang på gang. Og det er så vanvittig flaue greier.

En kveld før sommeren, da landet begynte å åpne seg igjen, dro jeg og noen venner ut for å endelig kose oss en kveld på restaurant. Jeg visste godt at rådene fremdeles krevde en meters avstand og stor forsiktighet. Likevel smakte jeg på thai-retten en av de andre bestilte, og hun smakte på min. Dagen etter gikk jeg vettløst på besøk til en lungesyk venninne.

Etter noen dager ringte min lungesyke venninne og ymtet om at jeg kunne ha coronasmittet henne da jeg var innom. Hun hadde fått årets første feber på tross av alle vaksiner på planeten, og jeg var den eneste hun hadde hatt kontakt med fra koronafengselet sitt den siste uka, utenom lungelegen. Det var altså enten meg eller lungelegen som var synderen.

Jeg tippet lungelegen, og ba en stille bønn til Gud om nåde. Hun trodde også det kunne være han. Hun kalte ham en typisk øvre middelklasse Italia-farer med feriehus i et vindistrikt i Toscana. Hun hostet og lo litt tørt av dobbeltmoralen hun så hos så mange av dem som utad forsøkte å fremstå som hensynsfulle og kloke.

Jeg lo anstrengt med, og prøvde å fortrenge tanken på smaksprøven av min venns thai-mat. Men altså - det var jo så mange som brøt flere regler enn meg?

Jeg tenkte på Jesus ord i Lukas-evangeliet, hvor han spør:

Åffår ser du flisa i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Neida, sa jeg til meg selv, og tenkte på alle dem som freste til utlandet, straks de fikk lov – de som strømmet over grensene og returnerte med bilen fullasta med korona. Da var vel smaken på venninnens thai-mat en ganske liten synd i forhold?

– Det er jo bjelker i de andres øye, og bare en liten flis i mitt eget, sa jeg til meg selv, og følte meg litt bedre.

Jeg skulle til å dele en artikkel om storhandel i Sverige på Facebook og høste likes for at jeg tok avstand fra alle som syndet i vei. I samme slengen ville jeg oppfordre alle om å ta hensyn til de mange som har så mye å miste i et nytt smitteutbrudd. Nyte min egen moralisme.

Så kom jeg i skade for å huske Lukas-evangeliet igjen – hvor Jesus minner oss på at «en blind ikke kan lede en blind, for da vil begge havne i grøfta». Jeg unnlot å poste da jeg med gråt i halsen innså at det å poste artikkelen og vifte med pekefingeren til andre, var å gjøre nettopp dette. Jeg måtte nemlig innse at; Ikke bare hadde jeg smakt på maten til en annen – jeg hadde brutt en hel masse andre koronaregler i tillegg.

Jeg har i grunn alltid tenkt om meg selv som en person som ikke vil ha vansker med å gjøre det rette i krisetider. Nå vet jeg bedre. Men jeg angrer! Og jeg skal skjerpe meg! Men hvis du var meg, så ville jeg egentlig ikke trodd deg. Til det er fristelsene for mange, og regler for lette å bryte.

Ida Marie Haugen Gilbert

filosof og skribent

Musikk: Simon & Garfunkel og James Taylor - "Wonderful World"