Morgenandakten tirsdag 15. oktober

Kjærlighet som livsinnstilling

Henrik Syse
Foto: Einar Aslaksen

Johannes andre brev 1, 4-6

Paulus’ første brev til korinterne 13, 4

Mange sliter med forskjellen på lydene kj og sj. Jeg skal på sjino og kose meg med en sjærlighet, sier de.

Selv har jeg lenge lidd av et sånt språksyndrom som gjør at jeg rette på det som sies galt. Jeg kan bare beklage på det dypeste, for jeg vet at slike lyder, og språket mer generelt, kan være vanskelige. Og heldigvis har årene gjort meg mer tolerant og overbærende.

Jeg er blitt flinkere til bare å la det ligge. Ja, jeg kan til og med leve med en og annen kommafeil og orddelingsfeil nå. Det holder hardt, men jeg klarer det. Språk er riktignok viktig, men innholdet og menneskene som snakker, er tross alt mye, mye viktigere.

Denne personlige og uhøytidelige innledningen er ment å introdusere oss for Det nye testamentets antagelig viktigste ord: kjærlighet – eller sjærlighet. Kjært barn har mange navn.

Dagens tekst er fra et brev som bærer evangelisten Johannes’ navn, og teksten handler nettopp om kjærlighet. Forfatteren skriver til en kvinne han har lært å kjenne, og som er blitt en nær venn. Han vil henne og hennes familie det aller, aller beste – det er tydelig – idet han sier:

Og det jeg skriver og ber deg om nå, frue, er ikke et nytt bud, men det vi har hatt fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge.

Dette som uttrykkes her, er en tanke som går igjen i flere tekster: at det å holde Guds bud og det å elske er det samme. Budene oppfylles kort sagt i kjærligheten: både kjærligheten til Gud, kjærligheten til nesten, og kjærligheten til den du selv er.

Men hva betyr det, da? Vi kan vel ikke gå rundt og elske alle mennesker inderlig, hele tiden?

Svaret, tror jeg, ligger i den holdningen, den livsinnstillingen, som er uttrykt i ordet kjærlighet. Kjærligheten er rettet utad. Kjærligheten leter etter det som er godt. Ja, som Paulus berømt sier i Første korinterbrev:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Dette handler faktisk ikke om et overmenneskelig, uoppnåelig ideal. Det handler om vår innstilling til oss selv og andre. Ja, også når vi er sinte og i konflikt, kaller kjærligheten oss til å lete etter det beste i oss selv og hverandre.

Så la oss da tenke oss at forfatteren av dette Johannesbrevet som jeg leste fra til å begynne med i dag, faktisk skriver til oss i dag. Han vil gjerne dele med oss, med deg, sitt aller beste råd, sin aller dypeste bønn: at vi skal elske hverandre. Han vil kort sagt at vi skal dyrke kjærligheten – eller, om du vil, sjærligheten. Uttalen er ikke så viktig, innholdet desto viktigere.

Henrik Syse

filosof, forfatter og fredsforsker

Musikk: Beatles – "All you need is love"