God morgen. God, hverdagslig, alminnelig, fin morgen. Det ønsker jeg deg.
Jeg lurer på hvordan jeg kan få en fin dag.
En sånn myk, varm, mild dag som bærer meg og som forløses i et dypt sukk ved sengetid: ha takk o Gud for denne dag!
For hvordan blir jeg egentlig lykkelig? Hva er det som gjør livet godt?
Færre forpliktelser? Mer fritid? Mindfullness? Yoga? Kropp i balanse. Etterutdanning? Ny sveis? Ny jobb?
Vet du, i blant er jeg bare så inn i margen lei av alle som skal fortelle meg hvordan jeg skal få et lykkeligere liv, bli et mer tilfreds menneske, få en indre ro, oppleve en slags virkeliggjøring av eget potensiale. Finne meg selv.
Jeg vil ikke bli et mer tilfreds menneske. Jeg vil bare ha det godt.
Jeg vil ikke virkeliggjøre mitt eget potensiale. Jeg vil oppleve fred på jord.
Jeg vil ikke finne meg selv. Jeg vil bli funnet.
Og jeg tror svært lite på all verdens hjelpemidler og krykker som skal støtte meg på min vandring gjennom livet, så lenge de hjelpemidlene og krykkene mest av alt handler om hvordan jeg kan verne om egen tid, beskytte meg mot mennesker som trenger hjelp, finne mer rom for selvrealisering, skape min egen lykkeboble.
Jeg tror ikke så mye på en slik lykke, på slike lykkelige liv. Jeg tror så mye mer på fortellingene om meningsfulle liv. Ofte strevsomme, vanskelige, slitsomme liv, men likevel meningsfulle. Slike fortellinger som først og fremst handler om å leve for andre.
Om å holde en storebror i hånden hele livet, fordi han har et ekstra kromosom. Om å gå trofast til sykehjemmet hver dag, fordi mor har blitt gammel tidlig. Om å sitte i politisk husarrest i årevis, inntil friheten kommer. Om å besøke en sønn i fengsel, på tross av at hjertet knuses hver gang.
Jeg tror på at meningen finner oss. Om vi våger å ta i mot den. Om vi våger å la det som først ser ut til å være en katastrofe få bli. Og bli til noe fint. Noe som ligner lykke.
Slik Maria tok i mot katastrofen svangerskap før ekteskap, og lot det vokse til noe fint. Noe større enn fint. Noe større enn alt. Frelse og frihet til alle mennesker.
Lukas 1, 47-55
Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Natalie Cole - "Mary, did you know"
