Markus 1,11 Lukas 3,22
Jeg skal reise fra Siem Reap i Kambodsja til landets hovedstad, Phnom Penh.
Med buss. I seks timer. Ikke en svær greie. Men først sitter jeg i en Tuk-tuk: Det er ganske enkelt en tilhenger festet til en motorsykkel. Problemet er bare at min tuk-tuk-sjåfør ikke aner hvor bussterminalen er. - Hvordan er det mulig, tenker jeg. Turisme er jo det de lever av her!
Beslutningen om å være fattet og harmonisk slår etterhvert sprekker. Klokken er det vanskelig å argumentere mot. Jeg puster dypt og må bare erkjenne for meg selv at nå går bussen, uten meg. For her sitter jeg, på en rådvill tuk-tuk. Men så kommer bussen min svingende rundt hjørnet. Jeg glemmer alle hemninger, hopper ut av tuk-tuken og begynner å løpe etter bussen. For å gjøre en krevende historie kort: det gikk bra.
Men da jeg kom frem på kvelden var alt jeg ville å gå en liten runde og kjøpe forutsigbar mat. Jeg etterlot den tunge ryggsekken på rommet og tok lommeboken i hånden. For å gjøre det lettvint.
Middagen ble inntatt med andakt. Usedvanlig andakt. På Burger King.
Jeg er på vei tilbake til hotellet da jeg ser en moped med to stykker komme kjørende mot meg. De kjører unødvendig nære tenkte jeg og tar lommeboken opp mot brystet og der griper den ene etter den og forsøker å rive den ut av hendene mine.
Det ble plutselig mørkere i den gaten. Jeg følte meg utsatt, ubeskyttet og alene. Først da jeg puttet lommeboka under skjorten skjønte jeg hvor dum jeg hadde vært. To bankkort, en del kontanter, mobiltelefon, hotellnøkkel, førerkort, pass - og for ikke glemme båtførerbeviset.. Altså - hvor dum går det an å bli!!!
Brått ble jeg slått av at dersom jeg hadde mistet alt dette, ville jeg fått store problemer med å forklare hvem jeg er.
For hvordan kan jeg forklare hvem jeg er i Kambodsja? Jeg er datteren til Marit og Sigurd. Ja vel, men det betyr jo bare noe hvis du vet hvem de er.
Jesus fikk det spørsmålet overalt. Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvem er pappaen din? Kan du bevise deg selv vær så snill? Jesus vet hvem han er. For han har hørt stemmen. Den som sa: Du er min sønn. Den elskede. Jeg har min glede i deg. Han vet så innmari godt hvem han er.
Mens vi - vi knoter rundt vi, men det spørsmålet. Men for Han er det enkelt hvem vi er: Vi er hans. Vi er alle dem som har rett til å kalle oss Guds barn.
Over alt søker mennesket svar på hvem vi er vi og rollen vår i den store sammenhengen. Jeg tror det gjør noe med oss å vite at det er èn som kjenner oss. Som vet hvem vi er på dypet. Som vet hvor vi kommer fra, er med på livsreisen og som venter på oss når vi har gått rundt lenge nok.
Der trengs det ingen bevis eller identitetskort. Det finnes èn som vet hvem du er. Og går god for deg.
Siri Novak Jenssen
pastor i Filadelfiakirken i Oslo
Musikk: Humming people – "Homecoming son"
