NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 15. august

Stein i glasshus

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Erlend Berge

Jeg føler nok altfor ofte, at det ikke er galt å gjøre noe galt, bare jeg slipper unna med det. Jeg kjører ofte for fort. "Nå var det godt jeg ikke ble tatt,” tenker jeg etterpå. Da gjelds det liksom ikke.

Jeg regner meg ikke som en av de virkelige lovbryterne, de som får straff som fortjent. Så jeg kjefter i ny og ne på folk som råkjører i nabolaget mitt. De skulle hatt juling, tenker jeg stundom. Og de har ikke noe å si mot meg, for de har jo ikke sett at jeg også har kjørt for fort. Så føler jeg meg flink – jeg har satt noen på plass.

I sommer fikk jeg en lærepenge. Den landet i postkassen i form av en fartsbot. Her hadde jeg vandret så skinnhellig rundt og delt ut tanker om hvem som fortjente juling, men så ble jeg avslørt . Plutselig satt jeg der i båsen med de andre råkjørerne.

Johannesevangeliet forteller om en kvinne som ble tatt i ekteskapsbrudd. De skriftlærde og fariseerne førte henne til Jesus. I følge Moseloven skulle kvinner steines for slikt, og de ville på den måten teste Jesu aktelse for loven. Hvis han forsvarte kvinnen, så hadde de noe å klandre ham for. Nå har vi sjansen: tar vi ham på fersken i å tillate brudd på hellig lov, så har vi ham, tenkte de kanskje. Så klarte de det ikke likevel.

Jesus svarte nemlig at Den som er uten synd, kan kaste den første steinen. Han lot setningen henge der – Tolk det som dere vil, liksom. Utfallet av testen de ga Jesus ble noe helt annet enn planlagt – var de egentlig så mye bedre enn denne kvinnen?

Svaret fra Jesus gjorde både De skriftlærde og Fariseerne perplekse. De måtte gjøre noe så ubehagelig som å tenke seg om: Fortjente de sin plass der oppe på sine høye moralske hester? Joda, utad så de prektige og rettskafne ut. De ble kanskje litt nervøse – var det noen som hadde sett dem den gangen de selv gjorde noe galt? Kunne de slippe unna denne situasjonen med æren i behold?

Og ikke bare det: Her sto de så høye i hatten og ruvet over denne utro kvinnen – de koste seg kanskje i posisjonen som dommere av et lovbrudd de ikke selv var fersket i. Så ble situasjonen snudd tvert om, og de måtte se inn i seg selv.

Her kommer aspektet tilgivelse inn i bildet. Ved å lette litt på sløret, ta en titt på seg selv, så opplever man kanskje en forståelse for andre. Jesus rettet seg opp, og spurte kvinnen om hvor det ble av disse som slepte henne til domsstolen. Alle hadde gått. Ble hun ikke fordømt? "Nei", svarte hun. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!

Jesus åpnet et vindu til selverkjennelse hos moralens vokterne. Det var nok vanskelig. Det er noe litt behagelig selvforherligende i det å dømme andre. Når man dømmer føler man seg bedre selv. Og man kan sole seg i glansen over alt andre gjør galt. Skinnhellig overbevist om at man har retten på sin side.

Men hvis man fortsetter i dette sporet, hvis man tenker på lover og regler som noe som gjelder andre enn seg selv, så risikerer man å stå der klare med steinene en dag. Uten å se denne bjelken i sitt eget øye, fordi man fokuserer så hardt på flisa i andres.

Jeg gjør det hele tiden. Tenker negativt om folk, irriterer meg. Men før jeg våger å åpne munnen og si det jeg tenker høyt, så kommer kanskje Jesus og tvinger tankene utenfor den boksen de var så ryddig plassert innenfor. Jeg må tenke meg om – og det er ubehagelig. Jeg kan ikke hvile behagelig i troen på at jeg er bedre enn andre på noe, lengre. Og jeg risikerer attpåtil å skamme meg over å ha tenkt som jeg gjorde.

Jeg tror vi trenger denne nådeløse påminnelsen - om å tenke seg om. Og da kan man jo bla opp i Nytestamentet. Hvis man tør. For der får man høre det.

Ida Marie Haugen Gilbert

Musikk: Villagers – "The wonder of you"