Språk for Gud og tro kan variere veldig. Min erfaring som prest er at mange opplever seg temmelig ordløse når det gjelder slikt. Da jeg hadde “Sommeråpent” på NRK en sommer, inviterte jeg gjester som er vant til å være på TV og kan snakke om det meste. Putt på en femmer, så snakker de løs. Men mange sa nei til å stille når det handlet om tro - ikke fordi de syntes det var et uviktig tema, men fordi det var så personlig og så vanskelig å snakke om. Det er jo ikke så rart, når vi skal sette ord på en virkelighet, en kraft, et nærvær som på ett vis er ubegripelig og overskridende. “Gud er alltid større”, sa de gamle kirkefedrene og -mødrene, “Deus semper mayor.” Større enn våre ord, våre tanker, vår forstand, vår virkelighet. For en troende kan det være greit å akseptere først som sist.
Likevel trenger den som tror å øve seg I å sette ord på Gud og tro. Tror jeg. For å koble tro og hverdag. For å kunne dele tro og bryne seg på andre. For å utvikles og modnes trosmessig. Fordi det vi setter ord på ofte blir mer virkelig. Taus tro blir lettere uviktig og usynlig I hverdagen.
Bibelen snakker om både store og små ting. Om liv og død og evighet, om godt og ondt, om sannhet og løgn. Og om vennskap, økonomi, arbeid, kjærlighet. Den kan brukes og misbrukes til det meste - også derfor er det viktig å ha et språk å møte den med. Bibelen har både fungert undertrykkende - og virket som en frigjørende “ordbok for underklassen”. Utfordrende forståelig, når den snakker om å søke Gud, elske sin neste, gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss, kjempe for fred og rettferdighet, be om tilgivelse og selv tilgi. Samtidig er denne hellige boka rik på paradokser, uforståeligheter og direkte fæle tekster. Ordbok for underklassen, for despoter, for den som søker, for folk flest?
Sunniva Gylver
Musikk Ditt ord Oslo Gospel Choir