Morgenandakten tirsdag 14. april

Kan påsken gjøre noe med dødsangsten vår?

Per Arne Dahl
Foto: Håvard Krogedal

Helt siden jeg var liten gutt har jeg vært redd for å dø. Bestefars brå død, en klassekamerats plutselige bortgang, Vietnamkrigens fryktelige bilder av døde mennesker i alle aldre satte sine spor i en livsglad gutt fra Gjøvik, Vålerenga og Kolbotn. Denne ekle følelsen av intethet og livløshet var ingen god følgesvenn.

I voksen alder ble dødsangsten mer tyngende. Jeg fulgte mange kjente og ukjente inn i død og begravelse. Jeg møtte døden som sykehusprest og som prest i katastrofer og ulykker.

Å bli far forsterket på et vis både gleden over livet og angsten for å miste eller angsten for å dø fra barna. Hver gang jeg skulle på reise med fly, kjente jeg denne ekle dødsangsten i kroppen. Det hendte at jeg før takeoff brukte humor som valium for sjelen og hvisket til meg selv: «Gud, nå må du holde dine hender under meg!»

I godt voksen alder skjedde det likevel noe. Ikke at døden ble mindre merkbar og at jeg opplevde mindre av sorg og død. Det ble, tvert om, flere erfaringer av død. Men hva har skjedd underveis?

Dødsangsten er ikke blitt borte. Heller ikke i disse krevende vårmånedene med en livstruende pandemi. Men som menneske og prest har jeg i snart 70 år levd livet mitt på godt og vondt fra søndag til søndag. Å møte Jesus i gudstjenesten som den korsfestede og oppstandne har blitt forankringen i livet mitt. Ikke med løfter om fravær av dødsangst, men med løfter om nærvær og håp. Jeg har aldri trodd på en medgangsgud, men på en nærværsgud.

I dag er det tredje påskedag. Påskefeiringen har hvert år gjort noe med dødsangsten min. Også den rare påsken i år. Den har hjulpet meg bort fra desperasjon; et ord som egentlig betyr avhåpning, og til å ta sjansen på å håpe. Jesus var også redd for døden, ja det står at han kjempet med døden og følte seg forlatt av både Gud og mennesker. Men han gav sitt liv for oss og seiret over døden så vi med god grunn kan tro på «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».

For et par uker siden talte jeg om dette i bisettelsen til den norske sangeren og artisten Jahn Teigen. Til utgang sang datteren hans, Sara, Jahns egen sang, «Adjø». Språklig sett betyr a`dieu til Gud. Vi går altså ikke bort. Vi kommer hjem. Det må være det som har begynt å gå opp for meg!

Per Arne Dahl

biskop emeritus og forfatter

Musikk: Anita Skorgan og Jan Teigen – «Adieu»